Hvordan og av hvem ble ideene om begrepene 'himmel' og 'helvete' danne
Ideer om begrepene "himmel" og "helvete" ble dannet gjennom et dypt samspill mellom bibelsk fortelling og teologisk refleksjon utført av hovedpersonene i den kristne tradisjonen. På den ene siden er bildene av paradisisk liv og helvetes pinsler forankret i beskrivelsene av Den hellige skrift, hvor menneskets opprinnelige tilstand i paradis går tapt som følge av fallet, og den påfølgende inntreden i Kristi fellesskap med den treenige Gud gir håp om gjenfødelsen av denne tilstanden. Derfor, som det står i en av kildene, «arver de rettferdige paradiset, evig lykksalig liv, og synderne arver helvete. Paradiset var i begynnelsen av menneskehetens historie... Ved sin inkarnasjon ga Kristus hver person muligheten til å skaffe seg fellesskap med den treenige Gud og vende tilbake til paradiset» (kilde: lenke txt).
På den annen side ble disse ideene i tillegg dannet gjennom teologiske refleksjoner, der læren om sjelens natur og dens tilstand, reflektert i symbolikken til lys og mørke, spiller en nøkkelrolle. For eksempel understreker en annen kilde at "Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er roten til paradis ... Kristus åpenbarte for oss himmel og helvete, og viste oss at den høyeste veien sees i å ofre seg selv som en gave til Gud» (kilde: lenke txt). Her ser vi at begrepene "himmel" og "helvete" ikke bare er basert på bibelske hendelser, men også har blitt omtolket gjennom åndelig erfaring og det indre livet til en person, og bestemmer hans valg mellom lysets og mørkets tilstand.
Et annet viktig aspekt ved dannelsen av disse ideene er den historiske og kulturelle konteksten: i gamle mytologiske ideer, for eksempel ideen om "gullalderen", var det allerede et element av utopisme, som senere fikk en ny utvikling i kristne tolkninger. Dermed begynte bildene av himmel og helvete å omfatte ikke bare det ytre rommet, men også sjelens indre tilstand, bestemt av personlige moralske valg og relasjoner med Gud.
Dermed ble ideene om himmel og helvete formet gjennom syntesen av bibelsk åpenbaring – der hendelsene med Kristi fall og oppstandelse satte hovedrammen – og påfølgende teologiske tolkninger utført av fremtredende representanter for den kristne tradisjonen, som gjorde det mulig å bevege seg fra primære mytologiske bilder til læren om paradis som en sjelstilstand, oppnåelig gjennom Guds kjærlighet og frelse.
Støttende sitat(er):
«De rettferdige arver paradis, evig salig liv, og synderne helvete. Paradiset var i begynnelsen av menneskehetens historie. På slutten vil det ikke bare være himmel, men også helvete. Tross alt snakker de hellige skrifter om både himmel og helvete. Læren i De hellige skrifter om at mennesket ble plassert i paradis etter at det ble skapt, og senere, etter å ha mistet fellesskapet med Gud, mistet det, er nøkkelen. Fra fallets tid fortsetter ønsket om å gjenvinne paradisisk liv å leve i mennesket. Ved sin inkarnasjon ga Kristus hver enkelt anledning til å skaffe seg fellesskap med den treenige Gud og vende tilbake til paradiset.» (kilde: lenke txt)
«Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er paradisets rot, Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vi vet at Gud er i oss, og vi tror på Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vi kjenner ham. Kristus åpenbarte for oss himmel og helvete, og viste oss at den høyeste veien sees i å ofre seg selv som en gave til Gud.» (Kilde: lenke txt)