Hvordan kan vi tolke metaforen om stille rop og forutsigelse av jorden
Metaforen om det stille ropet i teologisk sammenheng kan forstås som et uttrykk for et dypt, stille tegn på Guds indignasjon, som til tross for mangelen på vanlige ord likevel formidler et viktig budskap. Denne typen stille påkallelse kan tolkes som bevis på at kosmos selv og til og med de døde (som symboler på evigheten) roper ut om brudd på den guddommelige orden, som krever korreksjon gjennom de kommende straffene. I denne forstand blir fraværet av lyd, eller stillhet, et meningsfullt tegn på nært forestående dom, der hvert stumme atomære bevis på verden er som et "rop" fra sjelen, som fremkaller en bevissthet om feil og behovet for omvendelse.Denne ideen kan sammenlignes med ideen om at synd uunngåelig fører til døden, fordi Gud, som er sint over menneskehetens ondskap, styrer straffen for å vekke og innse sin storhet og rettferdighet.
Som en av tekstene sier: "Hvorfor fører synd til døden?Han forklarer dette med det faktum at Gud er sint og derfor straffer...", noe som understreker at straff ikke bare er gjengjeldelse, men også en måte å velvillig lede en person til barmhjertighet (kilde: lenke txt).I tillegg fungerer spådommen om jordens ødeleggelse i sammenheng med teologiske ideer som et kosmisk tegn – en advarsel om at det å bevege seg bort fra Guds bud uunngåelig innebærer endelige og apokalyptiske endringer. Apokalyptiske spådommer om verdens død, utarming av kjærlighet og begynnelsen av den siste dom danner derfor selve atmosfæren av uunngåelig straff for frafall fra den guddommelige orden. En av tekstene understreker: «Mest av alt verdsatte han i kristendommen pessimistiske spådommer om jordens fremtid, om at Guds rike var umulig på den. Hans religiøse patos var rettet mot apokalyptiske spådommer om utarming av kjærlighet, om verdens død og den siste dom» (kilde: lenke txt).Ved å kombinere begge bildene kan vi si at det stille ropet er et symbol på evighetens og Guds stille, men altgjennomtrengende stemme, som advarer om det nært forestående utbruddet av den endelige straffen. Denne advarselen er et stille rop fra naturen og selve universet, som truer med å kulminere i ødeleggelsen av jorden hvis menneskeheten ikke soner for sine synder og vender tilbake til guddommelig orden.Støttende sitat(er):«Jeg snakker bare i stillhet. Stillhet, uforgjengelig stillhet er kirkegårdens eiendom opp til selve oppstandelsens trompet. De dødes aske taler uten de lyder som det jordiske ord trenger: ved sitt forfall forkynner de en høylytt preken, den mest overbevisende formaning til de rastløse søkerne etter fordervelse som er støyende på jordens overflate. Og jeg har fortsatt en stemme! Og jeg taler til deg og svarer på dine uforklarlige tanker, dine uuttalte og ubeskrivelige spørsmål. Hør på dette! Skill min røst i den felles røst som evigheten taler til tiden med! "Evighetens stemme er én, uforanderlig, uforanderlig. Det er ingen ubestandighet eller foranderlighet i det: det er én dag, ett hjerte, én tanke. Den som forener alt til ett, er Kristus. Derfra er det bare én stemme.» (kilde: lenke txt)«Mest av alt verdsatte han i kristendommen pessimistiske spådommer om jordens fremtid, om umuligheten av Guds rike på den. Hans religiøse patos var rettet mot apokalyptiske spådommer om utarming av kjærlighet, om verdens død og den siste dom.» (Kilde: lenke txt)«Hvorfor fører synd til døden? Han forklarer dette ved å si at Gud er sint og derfor straffer. Derfor forstår han frelse bare som forandringen av Guds vrede til barmhjertighet, som finner sted i den guddommelige bevissthet og ikke angår menneskets sjel.» (Kilde: lenke txt)