Ideen om at kjærlighet ikke bare er en egenskap ved Gud, men i seg selv er en virkelig Gud, betyr at kjærlighet ikke er en tilfeldig eller sekundær egenskap, men utgjør substansen og essensen i Guds natur.

Hva vil det si å ha ideen om at kjærligheten i seg selv er den virkeli

Ideen om at kjærlighet ikke bare er en egenskap ved Gud, men i seg selv er en virkelig Gud, betyr at kjærlighet ikke er en tilfeldig eller sekundær egenskap, men utgjør substansen og essensen i Guds natur. Med andre ord, Gud kan ikke skilles fra kjærlighet – han har ikke bare kjærlighet, men er kjærlighet i sin absolutte, kreative og altomfattende essens.

Denne forståelsen understreker at absolutt kjærlighet ikke er avhengig av noe eksternt eller betinget. Som det står i kilden: «Gud ville ikke være absolutt kjærlighet hvis han bare var kjærlighet til den andre, til det betingede, til det forgjengelige, til verden; for da ville Guds kjærlighet være avhengig av betinget eksistens og følgelig selv være tilfeldig. Gud er et absolutt vesen fordi han er en substansiell kjærlighetshandling, en handling-substans ... Gud er kjærlighet, det vil si at kjærlighet er essensen av Gud, hans egen natur, og ikke bare hans egenskap.» (Kilde: lenke txt, side: 560). Det understrekes her at kjærlighet ikke er et element som tilføres Gud, men den viktigste aktive kraften som bestemmer hans absolutthet.

I tillegg flytter denne forståelsen av kjærlighet vekten fra den passive besittelsen av kjærlighet til den aktive legemliggjørelsen av denne kjærligheten i menneskelig erfaring. Mennesket inviteres ikke bare til å motta Guds kjærlighet, men også til å bli en deltaker i den, og realisere det "første og største" budet gjennom Kristus-lignende selvoppgivelse. Dette betyr at kjærlighet, som Guds essens, oppmuntrer mennesket til fullt ut å trenge inn og transformere sitt vesen: gjennom den personlige opplevelsen av kjærlighet tilegner mennesket seg lys, guddommeliggjøring og en sann forståelse av det guddommelige. På denne måten blir kjærligheten en veileder til forståelsen av evig sannhet og kunnskapen om Gud selv.

Denne forståelsen har også innvirkning på relasjoner mellom mennesker. Hvis kjærlighet er grunnlaget for den guddommelige natur, blir den kriteriet for den sanne manifestasjonen og åpenbaringen av den menneskelige personligheten. Som en av kildene sier: «Sannelig, kjærligheten gjør Gud til Gud og mennesket til menneske. Det er derfor Kristus er den sanne Gud i alle verdener. Den eneste sanne Gud, fordi han er kjærlighet. Kjærlighet er essensen av Hans vidunderlige person, og derfor essensen av all menneskelig personlighet generelt." (kilde: lenke txt, side: 575). Her blir kjærlighet sett på som noe som en person kan finne sin sanne essens gjennom, og Kristi kjærlighet fungerer som en ideell modell for etterligning.

Til slutt, forståelsen av kjærlighet som en kreativ, altgjennomtrengende kraft avslører den som en kilde til konstant fornyelse og kreativ energi, i stand til å transformere ikke bare den indre verdenen til en person, men også den ytre, kollektive opplevelsen. «Gud som 'Gud-med-meg' er nettopp skapende kjærlighet, en slags strøm som stadig flyter over kantene av 'seg selv' – en virkelighet som alltid er noe mer enn bare 'seg selv' – nemlig omfattende, hinsides seg selv, og meg, skapt av den.» (Kilde: lenke txt, side: 529). Denne uttalelsen viser at kjærlighet fungerer som en dynamisk prosess der det guddommelige nærværet i universet og i hver person avdekkes og spres.

Derfor, når vi forestiller oss kjærlighet som den virkelige Gud, kommer vi til å forstå at det endelige målet med en slik visjon er at mennesket, fullt gjennomsyret av denne skaperkraften, skal bli en deltaker i den guddommelige naturen. Dette fremmer personlig og åndelig transformasjon, noe som gjør det mulig å finne sann forening med det guddommelige gjennom en handling av ubetinget, altoppslukende kjærlighet.

Støttende sitat(er):
«Kjærlighet er ikke bare 'res Dei', hans 'esse'. Som kjærlighet er Gud absolutt. 'Gud ville ikke være absolutt kjærlighet hvis han bare var kjærlighet til den andre, til det betingede, til det forgjengelige, til verden; for da ville Guds kjærlighet være avhengig av betinget eksistens og følgelig selv være tilfeldig. Gud er et absolutt vesen fordi han er en substansiell kjærlighetshandling, en handling-substans ... Gud er kjærlighet, det vil si at kjærligheten er Guds vesen, hans egen natur, og ikke bare hans egenskap.' Og siden det er slik, kan ikke mennesket føle og forstå absolutt kjærlighet med mindre det i personlig erfaring legemliggjør det 'første og største' budet i seg selv, med mindre han i en vesentlig handling av Kristus-lignende kjærlighet gir hele sitt vesen i hendene på Gud-mennesket Kristus. Guds essens søker den menneskelige essensen. Gud leter etter mennesket. Sannheten blir utøst i hele Guds vesen, så det er umulig å komme til kunnskap om sannheten ved rasjonalistiske, arianske veier. Bare én vei fører til kunnskap om evig sannhet - kjærlighet." (Kilde: lenke txt, side: 560)

«For å elske mennesker med varig kjærlighet, må en person først gjøre Kristus til sin sjels sjel, sitt hjertes hjerte, sitt sinns sinn, sin viljes vilje, sitt livs liv, sin kjærlighets kjærlighet. Uten kjærlighetens Gud er det umulig å elske guddommelig. Sannelig, kjærlighet gjør Gud til Gud og menneske til menneske. Det er derfor Kristus er den sanne Gud i alle verdener. Den eneste sanne Gud, fordi han er kjærlighet. Kjærlighet er essensen av Hans vidunderlige person, og derfor essensen av enhver menneskelig person generelt. Dostojevskijs kjærlighet til mennesket og verden er bare en refleksjon av hans kjærlighet til Herren Kristus.» (Kilde: lenke txt, side: 575)

«Det er ikke bare den 'elskede' og er ikke engang bare 'elskeren' – det er kjærligheten, den kreative kjærligheten i seg selv. Gud er kjærlighet. Men manifestasjonen, oppdagelsen, åpenbaringen, som allerede har blitt påpekt, er her ekvivalent med selve virkeligheten. Virkeligheten av det gitte i levende erfaring avdekkes i den. Den elskede er derfor åpenbart for meg her, ikke bare som elskeren, men også som kilden til kjærligheten, som kjærligheten selv. Gud som 'Gud-med-meg' er nettopp skapende kjærlighet, en slags strøm som stadig flyter over kantene av 'seg selv' – en virkelighet som alltid er noe mer enn 'seg selv' – nemlig at den omfatter, bortenfor seg selv, og meg, som den skaper.» (Kilde: lenke txt, side: 529)