Kirken skiller i sine doktrinære spørsmål mellom dem som berører selve essensen av troen, mens det kan oppstå uenighet om spørsmål om kirkedisiplin, skikker og praktiske pastorale hensyn.

Hvilke doktrinære spørsmål anerkjenner kirken, og om hvilke trosspørsm

Kirken skiller i sine doktrinære spørsmål mellom dem som berører selve essensen av troen, mens det kan oppstå uenighet om spørsmål om kirkedisiplin, skikker og praktiske pastorale hensyn.

For eksempel, når det gjelder ekteskap, diskuteres spørsmål knyttet til den pastorale tilnærmingen til presteskapets ekteskapelige forhold og særegenhetene ved kanonisk rett (som i tilfellet med forbudet mot ekteskap etter ordinasjon), der uenigheter skyldes praktiske hensyn snarere enn grunnleggende doktrinære uenigheter, på et mindre kritisk nivå. Et av fragmentene bemerker:
«Når man diskuterer det andre og tredje spørsmålet, bør man først og fremst huske på at de er relatert til svært forskjellige problemer. ... Det er et pastoralt aspekt ved problemet, og personlig tror jeg ikke at en endring i de nåværende kanoniske kravene egentlig er ønskelig.» (Kilde: lenke txt)

Men det prinsipielle, det vil si virkelig doktrinære, spørsmålet som kirken anerkjenner er et dogme som følger av Det nye testamentes lære om ekteskap. Det er uttalt som følger:
«Situasjonen er mye mer alvorlig i det tredje tilfellet. Her snakker vi allerede om et grunnleggende spørsmål, nemlig dogmet som oppstår fra Det nye testamentes lære om ekteskapet.» (Kilde: lenke txt)

Det bemerkes også at forskjeller i skikker og kirkedisiplin (f.eks. i spørsmål om kirkestruktur eller ritualer) ikke er til hinder for Kirkens enhet. Ifølge en av forfatterne var de eneste doktrinære spørsmålene som kunne føre til skisma, «det latinske tillegget til trosbekjennelsen og læren som gjenspeiler den». Det vil si at det er her lærens grunnlag påvirkes, mens mangfoldet av skikker oppfattes som tillatt under forhold av enhet:
«Han anså slett ikke mangfold i skikker og kirkedisiplin som et hinder for kirkens enhet. Det latinske tillegget til trosbekjennelsen og læren som gjenspeiler den, var etter hans mening de eneste doktrinære spørsmålene som førte til skisma.» (kilde: lenke txt)

I tillegg, i den teologiske tenkningens historie, ble spørsmålet knyttet til «Filioque» – den doktrinære striden om opprinnelsen til Den Hellige Ånd, som etter en rekke fremtredende bysantinske teologers oppfatning ble det eneste spørsmålet som skilte øst og vest, – spesielt fremhevet:
«Denne tilnærmingen var generelt rådende blant de beste teologene i Bysants. Peter av Antiokia (ca. 1050) og Theophylact av Bulgaria (ca. 1100) hevdet åpent at Filioque var den eneste saken som skilte øst og vest. (Kilde: lenke txt)

Dermed anerkjenner Kirken som doktrinære spørsmål de som er direkte relatert til utlegningen av troens grunnprinsipper (f.eks. dogmet om ekteskapet basert på læren i Det nye testamente, eller spørsmål knyttet til formuleringen av trosbekjennelsen, som i tilfellet med det latinske tillegget og Filioque-kontroversen). Og det kan oppstå uenigheter om spørsmål om kirkeorden, liturgiske skikker, pastorale og kanoniske hensyn, som ikke påvirker troens essens.

Støttende sitat(er):
«Situasjonen er mye mer alvorlig i det tredje tilfellet. Her snakker vi allerede om et grunnleggende spørsmål, nemlig dogmet som oppstår fra Det nye testamentes lære om ekteskapet.» (Kilde: lenke txt)

«Han anså slett ikke mangfold i skikker og kirkedisiplin som et hinder for kirkens enhet. Det latinske tillegget til trosbekjennelsen og læren som gjenspeiler den, var etter hans mening de eneste doktrinære spørsmålene som førte til skisma.» (kilde: lenke txt)

«Denne tilnærmingen var generelt rådende blant de beste teologene i Bysants. Peter av Antiokia (ca. 1050) og Theophylact av Bulgaria (ca. 1100) hevdet åpent at Filioque var den eneste saken som skilte øst og vest. (Kilde: lenke txt)