Hva er meningen med begrepet fordømmelse i den religiøse og moralske k
I denne diskursen forstås begrepet fordømmelse som en endelig, uopprettelig skadelig dom som går langt utover den enkle erkjennelsen av feilen i handlingene som er begått. Det er ikke bare begrenset til evaluering av handlinger, men inkluderer vurdering av karakteren og intensjonene til en person. Derfor, ifølge et av sitatene, blir fordømmelse kontrastert med indignasjon: «Du forstår ikke fordømmelse som det burde være. Fordømmelse og indignasjon er ikke det samme. Fordømmelse er den siste setningen til en person. For eksempel, 'den og den er en tyv, en stolt mann, en libertiner'. Indignasjon er et krav om sannhet, en motsatt kraft mot synd, uansett hvem som skapte den. Indignasjon kan bli til fordømmelse.» (kilde: lenke txt)Dermed fungerer fordømmelsen som en endelig vurdering, som i en religiøs og moralsk sammenheng ikke bare anses som urettferdig, men også farlig for sjelen og den åndelige tilstanden til den fordømte selv. Dette understrekes også i et annet sitat, som sier: «En person blir ikke fordømt for det han har gjort, men for sin karakter og intensjon. I seg selv er ikke bebreidelse av handlinger en synd hvis den ikke kommer av ondskap og ikke inneholder en endelig dom over en person. Men det er bedre å avstå fra bebreidelser på alle mulige måter, for ikke å falle i fordømmelse, for «gå ikke rundt ild og sot, for at du ikke skal bli brent og svertet.» (Kilde: lenke txt)Fra dette synspunktet legger overgangen fra ren irettesettelse til endelig fordømmelse en veldig tung byrde på den fordømmende, siden den kan ødelegge Guds barmhjertighet for seg selv, som følgende avsnitt sier: «Fordømmelsens synd forblir aldri ustraffet. Guds barmhjertighet avviker fra den kristne som fordømmer sin neste, og i fordømmelsens øyeblikk blir han selv fordømt av Guds dom, som er sann og evig (Matt. 7:1).» (Kilde: lenke txt)I tillegg bemerker artikkelen at innføring av en fordømmelse ofte er en refleksjon av den motsatte egenskapen til personen som fordømmer seg selv, siden en slik person kan være besatt av misunnelsens og hukommelsens ånd, noe som fører til nådeløs kritikk av andre, selv om han selv ikke er fri for alvorlige overtredelser. Fra et religiøst og moralsk synspunkt er fordømmelse derfor ikke bare en kritisk vurdering av handlinger, men en hard og endelig dom som ikke bare skader den fordømte, men også ødelegger sjelen til den fordømte selv. Dette konseptet reiser spørsmål om legitimiteten til slike dommer, og advarer om at overgangen fra manndom til fordømmelse kan forårsake åndelig tilbakegang og tap av sann menneskelighet.Støttende sitat(er):«Du forstår ikke fordømmelse som det burde være. Fordømmelse og indignasjon er ikke det samme. Fordømmelse er den siste setningen til en person. For eksempel, 'den og den er en tyv, en stolt mann, en libertiner'. Indignasjon er et krav om sannhet, en motsatt kraft mot synd, uansett hvem som skapte den. Indignasjon kan bli til fordømmelse.» (kilde: lenke txt)«En person blir ikke fordømt for det han har gjort, men for sin karakter og intensjon. I seg selv er ikke bebreidelse av handlinger en synd hvis den ikke kommer av ondskap og ikke inneholder en endelig dom over en person. Men det er bedre å avstå fra bebreidelser på alle mulige måter, for ikke å falle i fordømmelse, for «gå ikke rundt ild og sot, for at du ikke skal bli brent og svertet.» (Kilde: lenke txt)«Fordømmelsens synd forblir aldri ustraffet. Guds barmhjertighet avviker fra den kristne som fordømmer sin neste, og i fordømmelsens øyeblikk blir han selv fordømt av Guds dom, som er sann og evig (Matt. 7:1).» (Kilde: lenke txt)