Å latterliggjøre motstandere oppfattes som en agenda, ikke en vitenskapelig metode, fordi den avviser objektiv analyse og erstatter begrunnet dialog med emosjonelle angrep og merkelapper.

Hvorfor betraktes latterliggjøring av motstandere som en hengemetode,

Å latterliggjøre motstandere oppfattes som en agenda, ikke en vitenskapelig metode, fordi den avviser objektiv analyse og erstatter begrunnet dialog med emosjonelle angrep og merkelapper. I vitenskapelig argumentasjon er det viktig å basere seg på logikk, bevis og kritisk undersøkelse av posisjoner, fremfor på latterliggjøring og skjevhet.

For eksempel viser et av utdragene fra materialet tydelig dette problemet:
"Vi fikk tilgang til hovedgleden - til gleden ved gjensidig kommunikasjon, og kommunikasjon med trosfeller. Men så viste det seg at vi ikke vet hvordan vi skal lytte, ikke vil tenke, og ofte bare er i stand til å banne, se etter kjettere og henge prislapper på motstandere sammen med etiketter.

Men hvilke motstandere?

Vi har ingen. De som er uenige, omgår kategorien motstandere, faller direkte inn i fiender, og ikke bare «mine fiender», men «fiender av sannheten»...» (kilde: lenke txt).

Det følger at i stedet for å vurdere argumenter fra et vitenskapelig synspunkt og strebe etter gjensidig forståelse, blir motstandere umiddelbart stemplet, noe som fører til dannelsen av et fiendtlig miljø. Denne tilnærmingen gjør argumentasjon til et «oss mot dem»-skjema, der selv konstruktive kommentarer ikke finner en plass, og diskusjonen er underordnet en emosjonell og partisk stemning.

Et annet sitat fremhever også problemet:
«Vår ortodokse debattant er en spyttende cowboy, et skarpt øye og en skrekk for skurker. Han skyter ikke på silhuetter, men på rasling. Døren knirket – bom! Vinduet åpnet seg – bom! En skygge blinket – bom! Det er fiender overalt, og du må slå i hjel med ett skudd. Patroner er dyre. En slik ukontrollert tilnærming til «fiendene» fører til at selv konstruktive motstandere kommer under ild, og diskusjonen blir til kaos.» (kilde: lenke txt).

Her kan vi se at angrepsstrategien basert på latterliggjøring og overdrivelse av motstandere faktisk innebærer en umiddelbar reaksjon uten å analysere essensen av argumentene. Dette reduserer ikke bare kvaliteten på debatten, og gjør den til følelsesmessige sammenstøt, men fratar også diskusjonen muligheten for dyp, informert analyse.

Dermed fungerer latterliggjøringsmetoden og merkelappene som et propagandaverktøy, der forutinntatte holdninger og emosjonelle reaksjoner råder, noe som fundamentalt motsier prinsippene for den vitenskapelige tilnærmingen basert på objektivitet, logisk analyse og respekt for motstandernes argumenter.

Støttende sitat(er):
"Vi fikk tilgang til hovedgleden - til gleden ved gjensidig kommunikasjon, og kommunikasjon med trosfeller. Men så viste det seg at vi ikke vet hvordan vi skal lytte, ikke vil tenke, og ofte bare er i stand til å banne, se etter kjettere og henge prislapper på motstandere sammen med etiketter.

Men hvilke motstandere?

Vi har ingen. De som er uenige, omgår kategorien motstandere, faller direkte inn i fiender, og ikke bare «mine fiender», men «fiender av sannheten»...» (kilde: lenke txt)

«Vår ortodokse debattant er en spyttende cowboy, et skarpt øye og en skrekk for skurker. Han skyter ikke på silhuetter, men på rasling. Døren knirket – bom! Vinduet åpnet seg – bom! En skygge blinket – bom! Det er fiender overalt, og du må slå i hjel med ett skudd. Patroner er dyre. En slik ukontrollert tilnærming til «fiendene» fører til at selv konstruktive motstandere kommer under ild, og diskusjonen blir til kaos.» (kilde: lenke txt)