Å be Gud om materielle goder kan betraktes som etisk hvis det gjøres med en forståelse av den sanne prioriteten til det åndelige, og ikke bare i den hensikt å tilfredsstille egoistiske ønsker.

Hvor etisk er det å be Gud om materielle goder, og hvilke argumenter k

Å be Gud om materielle goder kan betraktes som etisk hvis det gjøres med en forståelse av den sanne prioriteten til det åndelige, og ikke bare i den hensikt å tilfredsstille egoistiske ønsker. Fra noen forfatteres synspunkt er selve handlingen med å be om jordisk velvære naturlig og forståelig, siden en person ofte streber etter å gi seg selv og sine kjære livets nødvendigheter. Slik sett er forespørselen ikke urimelig, men den krever indre ydmykhet og en bevissthet om begrensningene i menneskets forståelse sammenlignet med Guds visdom.

Dermed indikerer en av kildene: «Og vet en mann hva han skal be om, hva er hans virkelige gode?

Og hadde ikke Sokrates, denne kristne, rett, som ikke ventet på Kristus, som ba Gud om ikke å sende ham det han ba om, hvis det ikke var til det gode, og å sende ham det han ikke ønsket, hvis det utgjorde hans sanne 'velvære'? ... En person som ber om jordiske goder, utfører en handling som er høyst forståelig og naturlig, kanskje til og med psykologisk uunngåelig. Men innebærer ikke denne handlingen overdreven 'kompetanse', overdreven 'kunnskap' hos mennesket, og utilstrekkelig kunnskap, forutviten i Gud? Som om Guds omsorg trengte veiledning og påminnelser, og menneskelig forståelse kunne kjenne veiene og skjebnene ...»
(Kilde: lenke txt)

På den annen side understrekes det at materielle fordeler bare opptar et sekundært og midlertidig sted:
«Når det gjelder de materielle godene og verdslige suksessene vi oppnår, kan vi be Gud om dem. Men samtidig bør det huskes at de er av sekundær og midlertidig betydning.»
(Kilde: lenke txt)

Dette antyder at selv om det å be om materielle goder ikke i seg selv er syndig eller uetisk, skulle den sanne hensikten med å vende seg til Gud være å søke det som er av evig betydning – åndelig næring, instruksjon, klarhet i sinnet og hellighet. Denne tilnærmingen advarer mot overdreven tillit til ens egen forståelse av behov og konsekvenser, og minner oss om at det sanne gode bare er kjent for Gud.

Argumentene til støtte for praksisen er derfor at menneskets naturlige ønske om å søke materiell trygghet kan rettferdiggjøres hvis det ledsages av ydmykhet og aksept av Guds vilje. Argumentene mot den konsentrerte etterspørselen etter materielle goder understreker at overdreven oppmerksomhet på jordiske ting kan lede en person bort fra en høyere, evig og åndelig vei, og innebærer også en viss kompetanse som han faktisk ikke besitter.

Støttende sitat(er):
«Og vet en mann hva han skal be om, hva er hans virkelige gode? ... En person som ber om jordiske goder utfører en handling som er høyst forståelig og naturlig... Men innebærer ikke denne handlingen overdreven 'kompetanse'...» (Kilde: lenke txt)

«Når det gjelder de materielle godene og verdslige suksessene ... de kan bli bedt av Gud. Men samtidig bør det huskes at de er av sekundær og midlertidig betydning.» (Kilde: lenke txt)