Kristen lære ser i korsfestelsen av Jesus – inkludert en som ble utført på insistering fra jødiske religiøse ledere – en dypt paradoksal handling der Frelserens menneskelige natur tar på seg strengheten av straffen for synd, og den guddommelige naturen sikrer seier over døden gjennom dens oppstandelse.

Hvordan tolkes rollen til Jesu korsfestelse av jødene i sammenheng med

Kristen lære ser i korsfestelsen av Jesus – inkludert en som ble utført på insistering fra jødiske religiøse ledere – en dypt paradoksal handling der Frelserens menneskelige natur tar på seg strengheten av straffen for synd, og den guddommelige naturen sikrer seier over døden gjennom dens oppstandelse. Med andre ord, gjennom korsfestelsen møtte Kristus som menneske frivillig den døden som var nødvendig for menneskehetens forløsning, mens hans guddommelighet tillot ham å gjenoppstå og dermed til slutt seire over døden.

Som en kilde bemerker: "Under Frelserens lidelse, død og oppstandelse var derfor ikke hans guddommelige natur uvirksom. Den assimilerte til seg selv hva den menneskelige natur gjorde, og på sin side assimilerte den til den menneskelige natur det den selv gjorde. Uten guddommelig krafts deltakelse kunne den siste og viktigste handlingen i menneskehetens frelse aldri ha blitt utført – seieren over døden – og uten den menneskelige naturs deltakelse var den første avgjørende frelseshandlingen – blodofferet for menneskenes synder.» (kilde: lenke txt)

Denne uttalelsen understreker at til tross for at korsfestelsen ble utført av de jødiske myndighetene innenfor rammen av deres juridiske og kulturelle tradisjon, var denne handlingen ikke en tilfeldighet eller et utelukkende menneskelig onde. Det er snarere frelsesplanens forutbestemte forløp, der Frelserens lidelse resulterte i at han kunne oppstå med guddommelig kraft – noe som ikke ville ha vært mulig uten foreningen av hans menneskelige og guddommelige natur.

Et annet sitat fra samme kilde lyder: «Guddommen kunne ikke utsettes for lidelse eller død. Mennesket smakte døden, men den udødelige naturen led ikke dødens lidelse, men på den annen side skilte den seg ikke fra de døde. Akkurat som guddommeligheten under lidelse var i uatskillelig enhet med den lidende menneskeheten, så skilte han seg ikke fra den på dødstidspunktet, men forble med sjel og legeme i uoppløselig enhet. Det er nettopp ved denne enheten at St. Gregor forklarer muligheten for Frelserens oppstandelse.» (kilde: lenke txt)

Derfor, ifølge kristen lære, er korsfestelsens rolle, selv om den er initialisert av jødiske figurer, ikke bare å utføre den høyeste handlingen av straff for synd, men også å forsyne foreningen av Frelserens to naturer, som muliggjør oppstandelsens mirakel og frelsens gave for troende. Korsfestelsens doble natur – den menneskelige lidelsen som fører til sonofferet og den guddommelige oppstandelseshandlingen – er hjørnesteinen i den kristne forståelsen av frelse.