Hvorfor kan tanker om ham frata livet mening, og hvilke psykologiske e
Tanker om ham fratar livet mening, for uten erkjennelsen av eksistensens endelighet gjennom Gud, finner menneskesinnet seg revet bort fra sitt høyeste mål, og faller ned i labyrinten av en endeløs, men som ikke fører til noe søk. I følge en av kildene, "Uten Gud Ordet, blir det galt, vrir seg og dør i lidenskaper, i synder, i delirium, i meningsløshet..." (kilde: lenke txt). Dette betyr at når en tanke ikke får sin fullt realiserte mening gjennom det guddommelige ordet, blir den en kilde til indre forvirring og forfall.Psykologisk fungerer denne mekanismen som følger: sinnets ønske om å forstå det absolutte kolliderer uunngåelig med dets egen begrensning og værens midlertidige natur. Tanken, fratatt støtte i det evige, finner seg selv nedsenket i kaos og selvstyrt vrangforestilling, noe som fører til en følelse av tomhet og forsvinning av meningen med livet. Filosofisk sett, hvis menneskets vesen ikke er fullført av Gud, forblir det «forkrøplet og uferdig» – det vil si at all storhet og opphøyethet gradvis forsvinner og viker for det som virker tomt og ubetydelig (kilde: lenke txt).Derfor, når tanker om ham ikke fører til tilegnelsen av en høyere, transcendental mening, men forblir på planet av alogos og indre strid, kan de faktisk frata livet retning og dybde, og gjøre selve tankeprosessen til en kilde til smertefull indre konflikt.Støttende sitat(er):«Uten Gud Ordet blir det galt, vrir seg og dør i lidenskaper, i synder, i delirium, i meningsløshet, i demonisk besettelse, i fortvilelse, i egoisme, i evig eksistens og evig urealisering...» (kilde: lenke txt)«Hvis hans eksistens ikke er fullført av Gud, forblir han forkrøplet og ufullstendig; alt stort og sublimt dør gradvis i det, og bare det ubetydelige og ubetydelige gjenstår..." (Kilde: lenke txt)