Oppdelingen av helheten i motstridende deler ødelegger den indre integriteten, siden den generelle sammenkoblingen går tapt under fragmentering, noe som gjør helheten ikke bare til summen av individuelle fragmenter, men nettopp deres gjensidige transformasjon.

Hvordan fører inndelingen av helheten i motsatte deler til en ubalanse

Oppdelingen av helheten i motstridende deler ødelegger den indre integriteten, siden den generelle sammenkoblingen går tapt under fragmentering, noe som gjør helheten ikke bare til summen av individuelle fragmenter, men nettopp deres gjensidige transformasjon. Faktisk, når helheten brytes opp i deler, blir hver av dem uavhengig og bryter med ideen om en enkelt, udelelig enhet. Så, som det sies i en av kildene:

«Men så er den spredt ut i alle sine deler og er følgelig overalt. Dermed er helheten, som består av deler, overalt. Helheten både består og består ikke av sine deler, det vil si at den er både overalt og ingen steder på samme tid. Men «å være» og «ikke å være», så vel som «overalt» og «ingensteds», er relatert til hverandre antitetisk, det vil si som væren og ikke-væren. Derfor er de sammenkoblet som tilblivelse av hverandre.»
(Kilde: lenke txt)

Dermed innebærer konfrontasjonen mellom delene at de ikke lenger er integrert i en enkelt helhet: hver del søker å hevde sin autonomi, og dette fører til en ubalanse, siden muligheten for full gjensidig inkludering forsvinner.

Når det gjelder gudsbegrepet i denne prosessen, inntar det en spesiell plass her som et symbol på høyere enhet og lys, i motsetning til splittelse. En av tekstene sier:

«Så her er nøkkelen til loven om den gylne divisjonen. Gud er virkelighet og lys, Han er stor; Men jeg er også en virkelighet, og heller ikke mørke – for jeg har ennå ikke følt syndens brodd og har ikke kjent døden, og følgelig har jeg ikke gjenkjent meg selv som en skapning. «Jeg fornekter ikke Gud; Men jeg, et menneske, er også Gud, og jeg ønsker å være alene» – dette var meningen med mine erfaringer.»
(Kilde: lenke txt)

Her står ideen om Gud som den udelelige kilden til virkelighet og lys i kontrast til den fragmentariske tilstanden som er karakteristisk for separasjonen av helheten. Begrepet Gud blir en retningslinje, et ideal om den integrerte fylde og harmoni som mangler i inndelingen i motsatte deler. Dette ønsket om å gjenopprette enhet gjenspeiles også i menneskets ønske om å gjenkjenne noe guddommelig i seg selv, selve helheten som overskygger uenighet og motsetninger.

I prosessen med å dele helheten i motstridende deler blir balansen forstyrret, siden prinsippet om gjensidig tilblivelse og inkludering, som gjør at delene kan være sanne komponenter i en enkelt helhet, forsvinner. Idealet om Gud, utpekt som kilden til lys og udelelighet, fremhever dette bruddet, og peker på behovet for indre integritet, som går tapt i fragmentering.

Støttende sitat(er):
«Men så er den spredt ut i alle sine deler og er følgelig overalt. Dermed er helheten, som består av deler, overalt. Helheten både består og består ikke av sine deler, det vil si at den er både overalt og ingen steder på samme tid. Men «å være» og «ikke å være», så vel som «overalt» og «ingensteds», er relatert til hverandre antitetisk, det vil si som væren og ikke-væren. Derfor er de sammenkoblet som tilblivelse av hverandre.» (Kilde: lenke txt)

«Så her er nøkkelen til loven om den gylne divisjonen. Gud er virkelighet og lys, Han er stor; Men jeg er også en virkelighet, og heller ikke mørke – for jeg har ennå ikke følt syndens brodd og har ikke kjent døden, og følgelig har jeg ikke gjenkjent meg selv som en skapning. «Jeg fornekter ikke Gud; Men jeg, et menneske, er også Gud, og jeg ønsker å være alene» – dette var meningen med mine erfaringer.» (Kilde: lenke txt)