Er det verdt å bekjenne alvorlige synder for apostelen Paulus, og hvil
I den kristne tradisjonen betraktes ikke skriftemål som en appell direkte til et levende vitne om synder, for eksempel apostelen Paulus, men som et sakrament gjennom hvilket den troende kommer til renselse og fornyelse av sin sjel. Apostelen Paulus inntar en spesiell plass i Kirkens historie som en av de største lærere og vitner om den kristne tro, men han er ikke i seg selv en «skriftefar» i den forstand som det forstås i kirkelig sammenheng i dag.
Som en kilde bemerker: «For å uttrykke denne tanken blir Kirken presentert som et åndelig 'sykehus', synd som en sykdom og bekjennelse som en kur: 'Har du syndet?Gå inn i kirken og omvend deg fra din synd ... Her er en lege, ikke en dommer; her blir ingen fordømt, men alle får syndenes forlatelse.'» Denne uttalelsen, sitert i beskrivelsen av Johannes Chrysostomos ( lenke txt), understreker at skriftemål først og fremst har en helbredende karakter, rettet mot å gjenopprette åndelig helse og vende tilbake til rettferdighetens vei.I tillegg bemerker en annen kilde at "omvendelsens sakrament, også kalt skriftemål, ble etablert av Kirken i oldtiden" og tjener til å bringe den troende tilbake til sin opprinnelige tilstand, som gir dåp. Her presenteres skriftemålet som en fornyelse av dåpen, en pakt med Gud og en måte å rense samvittigheten på ( lenke txt). Denne tilnærmingen innebærer at den botsbekjennende syndsbekjennelsen finner sted i sammenheng med kirkelig fellesskap med en åndelig far eller prest som fungerer som en åndelig lege, og hjelper til med å korrigere den angrende persons liv.Derfor, hvis vi snakker om alvorlige synder, så krever tradisjonen deres bekjennelse innenfor rammen av omvendelsens sakrament, og ikke overføring av personlig lære eller bekjennelse til en bestemt apostel, selv om vi snakker om en så stor skikkelse som apostelen Paulus. Hans rolle i Kirkens historie er å forkynne evangeliet og instruere samfunnet, ikke å være en permanent skriftefar. Bekjennelse oppfyller rollen som åndelig fornyelse, som hjelper den troende til å innse sin syndighet og finne nåde til å fortsette sitt liv i Kristus.Støttende sitat(er):«Oftere var imidlertid tilståelse hemmelig. I den kristne tradisjonen oppfattes kirken som et åndelig «sykehus», synd som sykdom, bekjennelse som behandling, presten som lege: «Har du syndet? Gå inn i kirken og omvend deg fra din synd ... Her er en lege, ikke en dommer; her er ingen fordømt, men alle aksepterer syndenes forlatelse" (St. Johannes Chrysostomos)... Synd er et fall, en vrangforestilling: bekjennelse hjelper ham til å reise seg og komme på rett vei.» (Kilde: lenke txt)"Omvendelse begynner med omvendelse og omvendelse, som vokser til besluttsomhet og ender med en tilbakevenden til Faderen ... Omvendelsens sakrament, også kalt skriftemål, ble etablert av Kirken i antikken. I Apostlenes gjerninger sies det at "mange av dem som trodde, kom (til apostlene) og bekjente og åpenbarte sine gjerninger"... En kristen får tilgivelse for alle synder i dåpen.» (Kilde: lenke txt)Derfor, i sammenheng med den kristne tradisjonen, bør skriftemål oppfattes som et sakrament gjennom hvilket åndelig helbredelse og forsoning med Gud skjer, og ikke som en personlig bekjennelse til apostelen Paulus.