Hva er forskjellene mellom det vediske konseptet om å se Gud og den bi
I det vediske perspektivet er beskrivelsen av visjonen om Gud preget av ideen om en enkelt virkelighet, der verdens manifestasjoner anses som illusoriske, og selve det høyeste prinsippet (Brahman) fremstår som den eneste sanne virkeligheten. Dette systemet av synspunkter, som det fremgår av begrepet a-dvaita-vada, benekter den uavhengige virkeligheten av mangfoldet av former: «En nærmere undersøkelse overbeviser oss imidlertid om at ... hvert mangfold av imaginære» (kilde: lenke txt). Dermed er visjonen om Gud i den vediske sammenhengen relatert til ideen om at hele den materielle verden bare er en manifestasjon av den ene, udelte Brahman, og mangfoldet av former er imaginært.På den annen side er den bibelske tilnærmingen preget av ideen om at Gud fremstår som et personlig, absolutt vesen som åpenbares gjennom ulike aspekter, men forblir ett. For eksempel, i beskrivelsen av treenighetens mysterium sies det: "Selv om Guds vesen ikke er sammensatt, blir bildet av hans vesen forkynt av Gud i 3 personer... Ett lys, siden den treenige Gud i personer bor i én natur og ett prinsipp, uatskillelig og usammensmeltet» (kilde: lenke txt). Det understrekes her at Gud sees i forskjellige personer (Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd), noe som indikerer hans personlige enhet, og ikke den ugjenkjennelige sammensmeltingen av alle manifestasjoner.I tillegg inkluderer den bibelske tilnærmingen til å se Gud en forståelse av begrensningene i menneskets evne til å oppfatte det guddommelige. Menneskesjelen, berøvet «åndelig syn», er bare i stand til vagt å skjelne Gud, som forklart i resonnementet: «Hvis sjelen ikke ser Gud, da er den blind ... og folk flest... de sier: 'Ja, det er noe'» (kilde: lenke txt). En ytterligere bekreftelse på denne ideen er gitt av en billedlig beskrivelse av hvordan det synlige i jordelivet "bare er en viss skisse og predestinasjon av det usynlige" (kilde: lenke txt), som understreker gradvisheten og partiskheten i kunnskapen om Gud i bibelsk forstand.Dermed er forskjellene som følger:• Det vediske konseptet fokuserer på ikke-dualiteten og det illusoriske mangfoldet i verden, hvor bare enhet – Brahman – er virkelig virkelig, og den manifesterte virkeligheten regnes som maya.• Den bibelske tilnærmingen, derimot, hevder at Gud er en personlig enhet åpenbart i forskjellige personer (som i treenighetslæren) og at visjonen om Gud er begrenset til menneskelig persepsjon, noe som krever gradvis åndelig avklaring.Støttende sitat(er):En nærmere undersøkelse overbeviser oss imidlertid om at «verken sølv eller slange er foran oss; på samme måte, når man tilegner seg et riktig syn på ting, blir man overbevist om at det ikke finnes noen verden i virkeligheten: det er én Brahman, som opptrer i forskjellige former. Han, deres underlag, er virkelig, men formene i seg selv er det ikke. Det finnes ikke noe annet i verden enn Den Ene. all mangfoldighet er imaginær. Derfor kalles et slikt system av synspunkter a-dvaita-vada, det vil si læren om alle tings ikke-dualitet.» (Kilde: lenke txt)"Selv om Guds vesen ikke er sammensatt, blir bildet av hans vesen forkynt guddommelig åpenbart i 3 personer og 3 separate egenskaper til de guddommelige personene - Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Ånden eller Gud som ble født. Gud født og Gud Ånden, utgår fra Faderen. Faderen er uten begynnelse og ufødt. Fra Ham, som fra roten, uten begynnelse ved fødsel og opprinnelse, spirte en dobbel gren av det alteksisterende guddommelige prinsippet: Sønnen og Ånden. De er lysene som er evige med Faderen, for å være Guddommens tre lys. Fra Faderens guddommelige lys, som lys fra lys, vil Sønnen med fødselen skinne ut det evige lyset, Faderens egen utstråling, og utstråle usigelig det tilsvarende og forente lyset, Ånden. Vi forherliger Sønnen som lyset født av solen; og Ånden som en solstråle. Derav Faderens lys, Sønnens lys, Den Hellige Ånds lys. - Tre og sammen ett lys, siden den treenige Gud i personer bor i én natur og begynnelse, uatskillelig og usammensmeltet» (kilde: lenke txt)