Når man vurderer begrepet «Guds straff» i de presenterte kildene, er det klart at det ikke er redusert til en enkel gjengjeldelse for mangler eller synd, men beskriver en dyp prosess av transformasjon og forløsning.

Hva menes med begrepet 'Guds straff'?

Når man vurderer begrepet «Guds straff» i de presenterte kildene, er det klart at det ikke er redusert til en enkel gjengjeldelse for mangler eller synd, men beskriver en dyp prosess av transformasjon og forløsning. I en av tekstene finner vi refleksjoner over det faktum at verdenshistorien, dens utilstrekkelighet og skyld blir brent av helvetes evige ild, som imidlertid ikke bare er en grusom straff, men blir et middel til å oversette utilstrekkelig eksistens til fullkommen væren, fylt med guddommelig sannhet og godhet. Som det står skrevet i teksten:

«Helvetes evige ild brenner evig skyld inn i den evige utstrålingen av Guds uplettede sannhet, for Guds sannhet er Guds godhet. Verdens utilstrekkelighet er utilstrekkeligheten av hans vilje til å bli Gud eller hans skyld, og derfor utilstrekkeligheten av hans guddommelighet eller hans straff (§§50, 62, 65, 68).
(kilde: lenke txt)

Dette sitatet viser at Guds straff her presenteres som en integrert del av en prosess der selve verdens utilstrekkelighet, dens begrensninger, reduseres til ikke-eksistens gjennom Guds handling. En annen kilde videreutvikler denne ideen ved å forklare at verdens helt naturlige eksistens, til tross for dens tilsynelatende utilstrekkelighet, faktisk er forvandlet gjennom guddommelig virkelighet:

«Døden er også liv. Eksistensen av en utilstrekkelig verden i guddommeliggjøringen av selve dens utilstrekkelighet er ikke en hån mot verden (§ 60) eller en rettferdig straff, men overvinnelsen av utilstrekkelighet. Det er ikke ufullkomment vesen som bestemmer fullkommen væren; Men fordi det er det andre, er det første også avhengig av det. Det er ikke straffen for utilstrekkelighet som gjør tilstrekkelighet mulig; men den høyere virkeligheten av tilstrekkelighet gjør ikke-hverdagslig utilstrekkelighet til et vesen – en straff som forløser utilstrekkelighet.»
(kilde: lenke txt)

Fra denne setningen kan vi forstå at Guds straff har karakter av en forløsende prosess. Det er den guddommelige virkeligheten som gjør det mulig å transformere tilstanden av utilstrekkelighet, og gjøre den til en del av et integrert og perfekt vesen. Nøkkelen her er at Guds straff ikke er så mye straff som undertrykkelse, men et nødvendig stadium i overgangen fra ikke-eksistens til eksistens, fra begrensning til fylde.

Begrepet «Guds straff» i disse tekstene refererer derfor til prosessen der verdens utilstrekkelighet og syndighet, dens ikke-eksistens, gradvis blir overvunnet og sonet ved hjelp av guddommelig handling, noe som fører til den fullkomne fylden av væren og sannhet.

Støttende sitat(er):
«Helvetes evige ild brenner evig skyld inn i den evige utstrålingen av Guds uplettede sannhet, for Guds sannhet er Guds godhet. Verdens utilstrekkelighet er utilstrekkeligheten av hans vilje til å bli Gud eller hans skyld, og derfor utilstrekkeligheten av hans guddommelighet eller hans straff (§§50, 62, 65, 68), men ved nærmere undersøkelse viser denne utilstrekkeligheten i verden (som skyld og som straff) seg å være rett og slett ikke-eksistens" (kilde: lenke txt)
«Døden er også liv. Eksistensen av en utilstrekkelig verden i guddommeliggjøringen av selve dens utilstrekkelighet er ikke en hån mot verden (§ 60) eller en rettferdig straff, men overvinnelsen av utilstrekkelighet. Det er ikke ufullkomment vesen som bestemmer fullkommen væren; Men fordi det er det andre, er det første også avhengig av det. Det er ikke straffen for utilstrekkelighet som gjør tilstrekkelighet mulig; men den høyeste virkeligheten av tilstrekkelighet gjør ikke-eksisterende utilstrekkelighet til et vesen – en straff som soner for utilstrekkelighet» (Kilde: lenke txt)