Bør ateister akseptere Gud hvis han blir sett på som kilden til all ur
Når man vurderer spørsmålet, bør det bemerkes at synet på at Gud er kilden til all uorden ofte er en del av et bredere verdensbilde som har flyttet skylden for nedgangen i åndelige verdier og sosial konflikt ikke til menneskelige handlinger, men til selve den ateistiske posisjonen. For eksempel sier et av utsagnene:«Du har sinne mot ateister, dette er sannheten fra hvert ord du sier, og Kirken har skylden, hvorfor vi gjør dette. - Jeg har ikke noe sinne mot ateister, jeg synes synd på dem, synderen er hovedsakelig ateisme. Jeg ser på ateisme bredt. Ateisme er et ønske om å slå seg til ro uten Gud, en bevisst motstand mot Gud. Slik ateisme er ikke iboende hos våre ateister. Men vi har fortsatt ateisme, den har ødelagt våre kirker, drevet vår samvittighet inn i en blindvei og gjort våre biskoper til ofre. Synderen er ateismen, og jeg kan ikke forsone meg med den. Det er som å finne seg i en løgn, og jeg synes synd på ateister, de er uheldige mennesker.» (kilde: lenke txt)Dette avsnittet illustrerer at det å klandre Gud for katastrofene som har skjedd, kan sees på som en måte å flytte ansvaret for konsekvensene av menneskelige valg og handlinger til ideen om tro, eller mangel på tro. Fra synspunktet til de som holder seg til naturlige morallover, er elendigheten og kaoset i verden et resultat av brudd på disse lovene. Dette forklares som følger:"Det vanligste, men snarere emosjonelle enn rasjonelle argumentet mot eksistensen av Gud-kjærlighet er tilstedeværelsen i menneskenes verden av sykdommer, kriger, urettferdighet, uskyldig lidelse osv. Den grunnleggende årsaken til all menneskelig elendighet er brudd på åndelige og moralske lover, som er like virkelige som fysiske. Ulykke er ikke Guds straff, men de naturlige konsekvensene av de ønsker, tanker, følelser, intensjoner, umoralske og kriminelle handlinger som er i strid med samvittigheten og som i religionen kalles synd. Med dem sårer en person seg selv, infiserer sin åndelige og legemlige organisme, ødelegger sitt liv, for synden i seg selv straffer mennesket.» (Kilde: lenke txt)Fra dette kan vi konkludere med at hvis noen er overbevist om at Gud er årsaken til alle problemene på en gang, så reduserer denne tilnærmingen i hovedsak ansvaret for kaoset i verden til en enkelt kilde, noe som forenkler den komplekse virkeligheten av menneskelige valg. Som svar på dette kan to retninger foreslås:1. Å understreke at å klandre Gud for vilkårlige onder som oppstår i verden, er å ignorere betydningen av menneskets moralske valg og ansvar. Hovedpoenget her er at lidelse og uorden er et resultat av brudd på både åndelige og moralske lover, og ikke en direkte konsekvens av Guds vilje.2. Bruk argumentet om at spørsmålet om tro og vantro forblir utenfor feltet der vitenskapelig kunnskap kan gi et endelig svar. Som nevnt:«Noen vitenskapsmenns tro på Guds ikke-eksistens, mens andre på hans eksistens, indikerer utvetydig at vitenskapelig kunnskap i seg selv ikke løser dette verdensbildeproblemet. ... Derfor kommer ateismen, som prøver å gjøre dette på vegne av vitenskapen, i direkte konflikt med den.» (Kilde: lenke txt)Tilnærmingen til å imøtegå den forenklede kritikken av Guddommen som kilden til alle onder er derfor å klargjøre at menneskelig lidelse er et resultat av et brudd på ordensreglene etablert av både åndelige og moralske prinsipper, og ikke manifestasjonen av noen fiendtlig vilje. Samtidig er det nødvendig å forsvare ditt standpunkt klart og rimelig i diskusjonen - noe som understrekes av følgende råd:«De vanligste er to, så å si, ekstreme måter å føre en krangel på: etterlevelse og rigiditet. Etter å ha gått inn i en diskusjon og etter å ha avklart din holdning til emnet som diskuteres, er det nødvendig å stå fast på det standpunktet som er tatt, og prøve å gjøre det så klart og klart som mulig. Allegorier, hypoteser, mangelen på direkte svar – alt dette visker ut grensene for posisjonen, gjør polemikken unnvikende, eller til og med rett og slett meningsløs.» (Kilde: lenke txt)Dermed kan svaret på spørsmålet formuleres som følger: Hvis ateister blir konfrontert med påstanden om at Gud er kilden til all uorden, kan de forsvare posisjonen om at årsakene til ondskap stammer fra brudd på moralske og åndelige lover, og ikke fra viljen til noe høyere vesen. Det er viktig å demonstrere med argumenter at det er menneskets valg og dets konsekvenser som bestemmer ordensnivået i verden, og at striden om Guds eksistens til syvende og sist forblir et personlig verdensbildevalg som ikke kan løses utelukkende ved rasjonelle eller vitenskapelige argumenter.Støttende sitat(er):«Du har sinne mot ateister, dette er sannheten fra hvert ord du sier, og Kirken har skylden, hvorfor vi gjør dette. - Jeg har ikke noe sinne mot ateister, jeg synes synd på dem, synderen er hovedsakelig ateisme. Jeg ser på ateisme bredt. Ateisme er et ønske om å slå seg til ro uten Gud, en bevisst motstand mot Gud. Slik ateisme er ikke iboende hos våre ateister. Men vi har fortsatt ateisme, den har ødelagt våre kirker, drevet vår samvittighet inn i en blindvei og gjort våre biskoper til ofre. Synderen er ateismen, og jeg kan ikke forsone meg med den. Det er som å finne seg i en løgn, og jeg synes synd på ateister, de er uheldige mennesker.» (kilde: lenke txt)"Det vanligste, men snarere emosjonelle enn rasjonelle argumentet mot eksistensen av Gud-kjærlighet er tilstedeværelsen i menneskenes verden av sykdommer, kriger, urettferdighet, uskyldig lidelse osv. Den grunnleggende årsaken til all menneskelig elendighet er brudd på åndelige og moralske lover, som er like virkelige som fysiske. Ulykke er ikke Guds straff, men de naturlige konsekvensene av de ønsker, tanker, følelser, intensjoner, umoralske og kriminelle handlinger som er i strid med samvittigheten og som i religionen kalles synd. Med dem sårer en person seg selv, infiserer sin åndelige og legemlige organisme, ødelegger sitt liv, for synden i seg selv straffer mennesket.» (Kilde: lenke txt)«Noen vitenskapsmenns tro på Guds ikke-eksistens, mens andre på hans eksistens, indikerer utvetydig at vitenskapelig kunnskap i seg selv ikke løser dette verdensbildeproblemet. ... Derfor kommer ateismen, som prøver å gjøre dette på vegne av vitenskapen, i direkte konflikt med den.» (Kilde: lenke txt)«De vanligste er to, så å si, ekstreme måter å føre en krangel på: etterlevelse og rigiditet. Etter å ha gått inn i en diskusjon og etter å ha avklart din holdning til emnet som diskuteres, er det nødvendig å stå fast på det standpunktet som er tatt, og prøve å gjøre det så klart og klart som mulig. Allegorier, hypoteser, mangelen på direkte svar – alt dette visker ut grensene for posisjonen, gjør polemikken unnvikende, eller til og med rett og slett meningsløs.» (Kilde: lenke txt)