Kirken kaller oss virkelig til å elske Gud, fordi han er skaperen av alt, og det er gjennom kjærlighet til ham at vi kommer til å forstå all den kreative harmonien i verden.

Hvorfor kaller kirken til å elske Gud, men fokuserer ikke på å ta vare

Kirken kaller oss virkelig til å elske Gud, fordi han er skaperen av alt, og det er gjennom kjærlighet til ham at vi kommer til å forstå all den kreative harmonien i verden. I denne forståelsen blir ikke naturen gjenstand for tilbedelse eller overdreven omsorg, men fungerer snarere som et vitnesbyrd om Guds visdom og godhet, som forkynner storheten i hans skaperkraft.

Dermed bemerker en av kildene:
«Universet, både i sin helhet og i sine enkeltheter, har sin egen retning, sammenheng, målretthet. Den er full av rimelighet. Det gjenstår for oss å åpent innrømme at den ikke trenger menneskelig omsorg for den. Dessuten er våre aktiviteter ofte bare et brudd på hennes rettigheter; På store landområder ble plassen for levende vegetasjon tatt av døde firkanter eller sjelløse strukturer. Men storheten til den skapende guddommelige høyre hånden, manifestert i naturen, blir ikke bønnfalt av dette. 'Himlene skal forkynne Guds herlighet, men hvelvingen forkynner hans skaperhånd.' Det er grunnen til at våre mentorer, fedre og lærere i Kirken, både fra en fjern fortid og nærmere oss, ofte retter vår oppmerksomhet mot naturen, forkynneren av kraften, Guds godhet, Guds majestet." (Kilde: lenke txt)

Det følger at naturen i seg selv ikke krever menneskelig omsorg, siden den er en åpenbaring av Gud, en manifestasjon av hans storhet. Å elske skaperen innebærer å respektere og ære alt han har skapt, uten å gi naturen unødig oppmerksomhet bortsett fra å elske ham.

I tillegg indikerer en annen kilde:
"I vår tid er det svært viktig å vende tilbake til Kristi holdning til naturen, til dens skjønnhet, til dens mening i seg selv, ikke bare i forhold til oss. Når vi ser på det, er det viktig å ikke tenke på hvilken nytte vi kan få av det, eller hvilken fare som ligger i det. Vi kan se på naturen som noe som er skapt av Gud, ikke bare for å manifestere fullkommen skjønnhet, men slik at den til sin tid, befridd fra syndens åk som mennesket har lagt på naturen, kan bli en del av det guddommelige rike...» (Kilde: lenke txt)

Dette synet understreker at naturen har sin plass i Guds plan, men hovedvekten er på menneskets tilbakevending til fellesskap med Gud, noe som også innebærer en bevissthet om naturen som en del av denne guddommelige planen. I en slik sammenheng er omsorg for naturen ikke et mål i seg selv, men et uttrykk for en dypere, primal kjærlighet til skaperen.

Vektleggingen av Guds kjærlighet skyldes dermed det faktum at det er gjennom fellesskap med ham at vi oppdager en sann forståelse av både verden rundt oss og vårt forhold til naturen, som forblir et storslått vitnesbyrd om hans skaperkraft.

Støttende sitat(er):
«Universet, både i sin helhet og i sine enkeltheter, har sin egen retning, sammenheng, målrettethet...» (Kilde: lenke txt)

"I vår tid er det veldig viktig å vende tilbake til Kristi holdning til naturen, til dens skjønnhet, til dens mening i seg selv..." (Kilde: lenke txt)