Hva er opprinnelsen til budet "øye for øye, tann for tann", og hvordan
Budet «øye for øye, tann for tann» har gamle røtter i Moseloven, der det fungerte som et slags mål for begrensning av gjengjeldelse. Hensikten med disse gamle tekstene var ikke å oppmuntre til endeløs hevn, men å etablere prinsippet om lik gjengjeldelse for å beskytte samfunnet mot overdreven vold. Som det sies: «Den samme loven gjorde det til plikt for byens eldste å ta gjerningsmannen fra skjulestedet med vilje og overgi ham i hendene på blodhevneren, slik at han kunne dø (5 Mos. 19, 12). Men for å sette en grense for hevnerens vilkårlighet, overlot Moses, i loven som gjentas i hans tre bøker, hevneren til å påføre hevneren den samme skade som ble gitt ham til hevn, som han hadde gjort, men ikke mer. Gi sjel for sjel, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, blåmerke for blåmerke.» (Kilde: lenke txt)Blant de gamle kommentarene er observasjonen uttrykt av Johannes Chrysostomos: «Hør hvordan det ble sagt: Øye for øye og tann for tann. Faktisk, hvis du tenker på hvem som var de som hørte denne befalingen, hva var deres ånds sinnelag, og på hvilket tidspunkt de godtok denne loven, da vil du gjenkjenne Lovgiverens visdom ...» (Kilde: lenke txt)Når det gjelder den moderne anvendelsen av disse prinsippene, tolker religiøs praksis, først og fremst i den kristne tradisjonen, ikke denne loven som en resept for bokstavelig hevn, men som en historisk juridisk mekanisme designet for å begrense vilkårlighet. Det nye testamentets lære flytter vektleggingen betydelig fra gjengjeldelse til tilgivelse og avvisning av hevn. For eksempel er det tydelig bemerket: «Herren sier: Det ble sagt til de gamle: Øye for øye og tann for tann. Og jeg sier dere: Stå ikke det onde imot. Loven gjør lik lidelse til straffemålet, og tillater de fornærmede å gjøre like mye ondt som de selv har lidd, for å forhindre den onde gjerningen av frykt for å lide det samme.» (kilde: lenke txt)Det bemerkes også at ideen om lik gjengjeldelse var ment for en spesifikk historisk kontekst, da domstoler og eldste brukte den for å forhindre at hevn ble til blodfeider. Senere, med ankomsten av evangeliets læresetninger, skiftet vekten til å utrydde voldssyklusen, siden «hevn ikke var slutten, men begynnelsen på stor ondskap», og det var evangeliet som «stoppet jakten på det onde fremover». (Kilde: lenke txt)Dermed har budet sin opprinnelse i gammel jødisk juridisk og moralsk regulering, og i moderne religiøs praksis, spesielt kristne, oppfattes det som en historisk norm, som har blitt forvandlet til prinsippet om tilgivelse og avvisning av gjengjeldelse. Støttende sitat(er):«Den samme loven gjorde det til plikt for byens eldste å ta gjerningsmannen fra skjulestedet med vilje og overgi ham i hendene på blodhevneren, slik at han kunne dø (5 Mos. 19, 12).... Gi sjel for sjel, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, blåmerke for blåmerke.» (Kilde: lenke txt)«Hør hvordan det ble sagt: øye for øye og tann for tann ...» (Kilde: lenke txt)«Herren sier: Det ble sagt til de gamle: Øye for øye og tann for tann. Og jeg sier dere: Stå ikke det onde imot. Loven gjør lik lidelse til straffemålet, og tillater de fornærmede å gjøre like mye ondt som de selv har lidd, for å forhindre den onde gjerningen av frykt for å lide det samme.» (kilde: lenke txt)«Hevnen var ikke slutten, men begynnelsen på store ulykker, da lovbryteren og hevneren falt i en uforsonlig uenighet; og det som var allvis i loven, som lovgiveren fastsatte for å hindre fallet, gjorde de et påskudd for synd. Og så, da så mange onder ble født, slukket evangeliet deres begynnelse som ild og stoppet det ondes streben fremover.» (Kilde: lenke txt)