Skikkelsen av Judas i sammenheng med hans disippelskap i Jesus tolkes ikke bare som et bilde på svik, men også som et eksempel på den uoppfylte muligheten til virkelig å akseptere høyden av åndelig lære.

Hvilken betydning har Judas-figuren i sammenheng med hans disippelskap

Skikkelsen av Judas i sammenheng med hans disippelskap i Jesus tolkes ikke bare som et bilde på svik, men også som et eksempel på den uoppfylte muligheten til virkelig å akseptere høyden av åndelig lære. På den ene siden fremstår Judas som en disippel som er utvalgt og utstyrt med spesielle gaver, men hans manglende evne til å «tilegne seg og verdsette Jesu Kristi opphøyde lære» førte til at han ikke kunne heve seg til det åndelige nivået som kreves av en sann disippel. Som en studie bemerker:
"Manglende evne til å assimilere og verdsette Jesu Kristi opphøyde lære, manglende evne til å heve seg til nye begrepers høyder og til å gi avkall på det grovt egoistiske syn på religion, er utvilsomt et dårlig, men kanskje det mest unnskyldelige trekk ved Judas' karakter, avslørt i hans forbrytelse. Utvilsomt forventet han at denne berømmelsen ville vokse, makten over folk ville øke ...» (kilde: lenke txt).

På den annen side foreslår noen forfattere at han ikke bør betraktes så mye som en forræder mot læreren som en forræder mot selve konseptet om disippelskap, når egeninteresse og egeninteresse seirer over sann lojalitet til de høyeste åndelige idealer. I denne ånden understrekes det at Judas, i likhet med de andre disiplene som begynte med rene intensjoner, gradvis falt i fellen av sine svakheter, og nektet kallet til å følge veien til et høyere åndelig mål:
«Som et lite menneske handler Judas til å begynne med, som Peter, for selvoppholdelsesdrift ... Vi må revurdere Judas' plass i evangeliehistorien, og se på ham ikke som en forræder mot Mesteren, men som en forræder av hans disippelskap» (kilde: lenke txt).

Imidlertid er det også en tolkning der Judas i et av evangeliene fremstår som en utvalgt disippel som gjør Jesu vilje helt til slutten, selv om hans handlinger til slutt fører til fatale konsekvenser. Dette synspunktet understreker at bildet hans kan tjene som en viktig advarsel for alle tilhengere, og minne oss om hvor lett en person kan avvike fra den sanne hensikten med en disippel:
«Marvin Meyer snakker veldig veltalende om denne saken: Tross alt, i motsetning til evangeliene i Det nye testamente, i Judasevangeliet, blir Judas Iskariot presentert som en helt positiv figur, en modell for de som ønsker å være en etterfølger av Jesus ... Han gjør bare det Jesus ber ham om å gjøre, lytter oppmerksomt til ham og forblir trofast mot ham» (kilde: lenke txt).

Dermed ligger betydningen av Judas-figuren i sammenheng med Jesu disippelskap i et dobbelt bilde: på den ene siden er det et levende eksempel på den tragiske unnlatelsen av å sette de valgte åndelige prinsippene ut i livet, og på den andre siden er det en advarsel om at avvik fra disippelskapets sanne vei kan føre til et fatalt utfall. Denne komplekse kombinasjonen av personlig tvil, indre motsetninger og uoppfylte åndelige ambisjoner gjør bildet av Judas unikt og mangefasettert i evangeliets historie.

Støttende sitat(er):
«Manglende evne til å assimilere og verdsette Jesu Kristi opphøyde lære, manglende evne til å heve seg til høydene av nye begreper og til å gi avkall på det grovt egoistiske synet på religion utgjør utvilsomt et dårlig, men kanskje det mest unnskyldelige trekket ved Judas' karakter ...» (kilde: lenke txt)

«Som et lite menneske handler Judas til å begynne med, som Peter, for selvoppholdelsesdrift ... Vi må revurdere Judas' plass i evangeliehistorien, og se på ham ikke som en forræder mot Mesteren, men som en forræder av hans disippelskap» (kilde: lenke txt)

«Marvin Meyer er veldig veltalende om dette: Tross alt, i motsetning til evangeliene i Det nye testamente, i Judasevangeliet, blir Judas Iskariot presentert som en helt positiv figur, et forbilde for de som ønsker å være en etterfølger av Jesus ...» (kilde: lenke txt)