Hvorfor har folk en tendens til å glemme livets korthet, og hvordan på
Folk har en tendens til å glemme livets korthet fordi en falsk følelse av ubegrenset tid er inngrodd i dem. De er sikre på at det alltid er mange flere dager foran dem, og denne troen oppmuntrer dem til å kaste bort tiden sin uten å tenke på dens endelighet. En av kildene sier: «Vi tror at tiden vi har fått alltid vil stå til rådighet, og derfor bruker vi den med beruset sjenerøsitet. Vi tror at all tid fortsatt ligger foran oss, og når døden kommer, ser vi at tiden er forbi, som en spunnet ullball. Glemsel av dødens uunngåelighet og tidens endelighet lenker oss, som om den nagler oss til bakken. Og vi overgir oss faktisk frivillig til døden, griper etter det midlertidige, etter det som er umulig å holde. Det sjette budet sier: "Du skal ikke slå i hjel" (2 Mosebok 20:13). Men vi bryter den hele tiden, siden vi hele tiden dreper vår egen ånd. Ved å overgi oss til makten til det midlertidige, ubestandige, foranderlige og til syvende og sist dødelige, det som selv er under fordervelse, avsier vi selv dom over vår sjel. Når vi glemmer døden, glemmer vi evigheten og fratar oss dermed evig liv." (kilde: lenke txt)En slik holdning gjenspeiles i menneskelig atferd på følgende måte. Ved å innse (eller rettere sagt, ikke innse) begrensningene i sin eksistens, hengir en person seg til jakten på midlertidige gleder, faller inn i en spredning av energi på ønsket om å tilfredsstille umiddelbare ønsker. Han har en tendens til å ignorere langsiktige verdier og åndelig utvikling, og foretrekker å gjøre ting som gir umiddelbar tilfredsstillelse. Avvisningen av ideen om livets endelighet fører til en skjødesløs holdning både til ens egen tid og til måten den styrer sin eksistens på, akkurat som materielle goder og overfladiske gleder overskygger evige betydninger.En annen kilde understreker viktigheten av å innse endeligheten i ens eksistens:«Bare den som har blitt beslektet med tanken på sin ende,» sa en viss ærverdig Far, «kan gjøre slutt på sine synder. Stå opp fra din seng som en som står opp fra de døde! Legg deg på sengen din som i en grav: Søvn er et bilde på døden, og nattens mørke er et forvarsel om gravens mørke, hvorpå oppstandelsens lys skal skinne, til glede for Kristi tjenere og til forferdelighet for hans fiender. En tykk sky, selv om den bare består av tynne damper, dekker solens lys, og med kroppslige gleder, fravær og ubetydelige jordiske bekymringer er den majestetiske evigheten lukket for sjelens blikk.» (Kilde: lenke txt)Dette sitatet viser at bare ved å være klar over at ens vei er begrenset, har en person muligheten til å ta mer meningsfylte avgjørelser, og ellers går han glipp av sjansen til å leve i samsvar med evige verdier. Dermed, ved å glemme livets korthet, vender en person det blinde øyet til den sanne verdien av tid, og gjør livet sitt til en strøm av flyktige gleder og uryddige affærer, som til slutt fører til meningsløse handlinger blottet for dyp forståelse.For å oppsummere kan vi si at folk har en tendens til å ignorere tidens endelighet, fordi de er sikre på dens uendelighet, og denne troen manifesteres i deres skjødesløse holdning til livet: de kaster bort tid på flyktige gleder, uten å tenke på det evige og dype. Støttende sitat(er):«Vi tror at tiden vi får alltid vil stå til vår disposisjon, og derfor bruker vi den med beruset sjenerøsitet ... Når vi glemmer døden, glemmer vi evigheten og fratar oss dermed evig liv." (kilde: lenke txt)«Bare den som har blitt kjent med tanken på hans ende,» sa en viss ærverdig Far, «kan gjøre slutt på sine synder ... og med kroppslige nytelser, fravær, ubetydelige jordiske bekymringer, er den majestetiske evigheten lukket for sjelens blikk.» (Kilde: lenke txt)