Hvor berettiget er kritikken av dem som engasjerer seg i ekstern analy
Kritikk av de som begrenser seg til ekstern analyse kan bare betraktes som berettiget i den grad den understreker begrensningene ved en tilnærming blottet for en dyp forståelse av verkets indre innhold. På den ene siden har ekstern analyse sin vitenskapelige funksjon: den er basert på nøye overholdelse av historisk sannhet og objektiv gjengivelse av det som observeres, som understreket i følgende uttalelse:«Kritikk er en vitenskapelig funksjon, og vitenskap tjener nødvendigvis bare sannheten. Den må reprodusere forfatteren som studeres bare slik han er kjent i virkeligheten, uten å tilføye noe av sitt eget, men også uten å trekke fra eller forkaste et eneste trekk som åpenbart tilhørte forfatteren og ble lagt merke til av kritikerens forgjengere. Bare disse betingelsene: streng bekymring for historisk sannhet, fravær av komposisjon, avstå fra vilkårlig fantasi og bevisst utsmykning av ens plott - skiller kritikk som en vitenskapelig funksjon fra fri poetisk kreativitet." (Kilde: lenke txt)På den annen side krever litteratur overføring av ikke bare en frossen ytre form, men også dype emosjonelle og subjektive opplevelser som kan være utenfor sonen for begrenset ekstern analyse. Som videre bemerket:«Det er umulig å være enig i dette synet: store verk i sitt innhold, for å si det sånn, er bunnløse, og hvert påfølgende århundre må si sitt eget ord om dem. Subjektiv kritikk tilbys tilsynelatende av Mr. Merezhkovsky som nyheter. Han anbefaler å gjøre følgende: å ta forfatterens levende sjel, den særegne, aldri gjentatte formen av dens vesen, og deretter skildre effekten av denne sjelen på sinnet, hjertet og viljen, på hele det indre livet til kritikeren som en representant for en viss generasjon, og å fordype seg i hvordan kritikeren forstår forfatterens personlighet. Enhver kritikk som er verdig sitt navn, formidler til leseren et verk som er gjennomtenkt og følt av kritikeren, noe som betyr at den overfører til leseren kritikerens egne følelser, og dermed kan den ikke annet enn å være subjektiv. I vår tid har kritikken, som dessuten gradvis blir bedre, blitt høyst psykologisk.» (Kilde: lenke txt)Dette sitatet understreker at en sann forståelse av et verk krever penetrering i dets indre innhold, det vil si evnen til å føle og oppleve de finessene som ikke alltid er tilgjengelige når man analyserer utelukkende ytre former. Samtidig bør det bemerkes at selv ekstern kritikk ofte er avhengig av psykologiske tilnærminger, som gjør det mulig å se en levende kunstnerisk teft bak de formelle elementene i verket. Dette kommer til uttrykk i følgende observasjon:«Derfor er ikke forfatteren fremmed for en viss kritisk-estetisk dogmatisme som er helt passende. Psykologiske fundamenter spiller selvfølgelig en primær rolle her, men bak dem kan man føle en levende kunstnerisk teft som fører til visse konklusjoner. For eksempel kaller han digresjonen i «A Nest of Adels» viet til Lavretskijs fortid og hans families historie for lang. Denne vurderingen av romanens arkitektur hviler åpenbart på konseptet om en viss ytre symmetri, som er uunnværlig for et kunstverk. I vår litteratur, hvor fullstendigheten av den ytre formen gjør mye å ønske selv for de primære mesterne, er slike indikasjoner mer enn passende. Kritikk, som ikke erstatter analyse med fantasiens spill, men ikke er begrenset til vitenskapelig, objektiv forskning og er åpen for forfatterens stemninger, psykologisk, fordi de mentale prosessene i forfatteren og i hans kreasjoner uttømmer innholdet i verket; historisk par excellence, fordi bare im Werden, i skapelsesprosessen, er essensen av fenomenet erkjent.» (Kilde: lenke txt)Dermed kan vi konkludere med at kritikk som utelukkende fokuserer på de ytre aspektene ved analysen har sine berettigede grunner fra et synspunkt om objektivitet og vitenskapelig stringens. Det blir imidlertid utilstrekkelig hvis det ikke er i stand til å gå videre til studiet av det indre innholdet, noe som gir en dypere forståelse av forfatterens intensjon og den emosjonelle kraften i verket. Hvis spesialister som er engasjert i ekstern analyse i fremtiden utvider oppmerksomheten og inkluderer studiet av internt innhold, kan den tidligere kritikken virke for tidlig og ikke helt tilstrekkelig.For å oppsummere er kritikk av ekstern analyse berettiget i sammenheng med kravene til fullstendighet og emosjonell rikdom i forståelsen av verket, men det bør tas i betraktning at ekstern metodikk er et viktig utgangspunkt som kan utvikle seg til en dypere analyse av det interne innholdet.Støttende sitat(er):«Kritikk er en vitenskapelig funksjon, og vitenskap tjener nødvendigvis bare sannheten. Den må reprodusere forfatteren som studeres bare slik han er kjent i virkeligheten, uten å tilføye noe av sitt eget, men også uten å trekke fra eller forkaste et eneste trekk som åpenbart tilhørte forfatteren og ble lagt merke til av kritikerens forgjengere. Bare disse betingelsene: streng bekymring for historisk sannhet, fravær av komposisjon, avstå fra vilkårlig fantasi og bevisst utsmykning av ens plott - skiller kritikk som en vitenskapelig funksjon fra fri poetisk kreativitet." (Kilde: lenke txt)«Det er umulig å være enig i dette synet: store verk i sitt innhold, for å si det sånn, er bunnløse, og hvert påfølgende århundre må si sitt eget ord om dem. Subjektiv kritikk tilbys tilsynelatende av Mr. Merezhkovsky som nyheter. Han anbefaler å gjøre følgende: å ta forfatterens levende sjel, den særegne, aldri gjentatte formen av dens vesen, og deretter skildre effekten av denne sjelen på sinnet, hjertet og viljen, på hele det indre livet til kritikeren som en representant for en viss generasjon, og å fordype seg i hvordan kritikeren forstår forfatterens personlighet. Enhver kritikk som er verdig sitt navn, formidler til leseren et verk som er gjennomtenkt og følt av kritikeren, noe som betyr at den overfører til leseren kritikerens egne følelser, og dermed kan den ikke annet enn å være subjektiv. I vår tid har kritikken, som dessuten gradvis blir bedre, blitt høyst psykologisk.» (Kilde: lenke txt)«Derfor er ikke forfatteren fremmed for en viss kritisk-estetisk dogmatisme som er helt passende. Psykologiske fundamenter spiller selvfølgelig en primær rolle her, men bak dem kan man føle en levende kunstnerisk teft som fører til visse konklusjoner. For eksempel kaller han digresjonen i «A Nest of Adels» viet til Lavretskijs fortid og hans families historie for lang. Denne vurderingen av romanens arkitektur hviler åpenbart på konseptet om en viss ytre symmetri, som er uunnværlig for et kunstverk. I vår litteratur, hvor fullstendigheten av den ytre formen gjør mye å ønske selv for de primære mesterne, er slike indikasjoner mer enn passende. Kritikk, som ikke erstatter analyse med fantasiens spill, men ikke er begrenset til vitenskapelig, objektiv forskning og er åpen for forfatterens stemninger, psykologisk, fordi de mentale prosessene i forfatteren og i hans kreasjoner uttømmer innholdet i verket; historisk par excellence, fordi bare im Werden, i skapelsesprosessen, er essensen av fenomenet erkjent.» (Kilde: lenke txt)