Gjentatte feil oppfattes som naturlige og forutbestemte i menneskelig erfaring nettopp fordi de trenger inn i selve essensen av vår oppfatning av verden og gjenspeiler de indre strukturelle begrensningene i menneskelig eksistens.

Hvorfor oppfattes gjentatte feil som naturlige og forutbestemte i en p

Gjentatte feil oppfattes som naturlige og forutbestemte i menneskelig erfaring nettopp fordi de trenger inn i selve essensen av vår oppfatning av verden og gjenspeiler de indre strukturelle begrensningene i menneskelig eksistens. På den ene siden understreker en rekke tekster at forsøk på å formidle noe som overskrider mulighetene for verbale og figurative uttrykk uunngåelig viser seg å være mislykket. Så, som de sier:

«En reservasjon bør gjøres her. Den kristne åpenbaringen overgår både ord og bilder, da kan verken dens verbale eller billedlige uttrykk i seg selv uttrykke Gud, formidle et adekvat begrep om Ham, Hans direkte kunnskap. I denne forstand er de alltid en fiasko, fordi de er kalt til å formidle i det forståelige det uforståelige, det ubeskrivelige i det avbildede, for å formidle de andre, fremmede skapningene. Men deres verdi ligger nettopp i det faktum at både teologien og ikonet når høyden av menneskelige evner og viser seg å være utilstrekkelige. Tross alt er Gud åpenbart ved korset, det vil si ved endelig fiasko. Det er nettopp gjennom denne fiaskoen, utilstrekkeligheten, at både teologien og ikonet er kalt til å vitne om og gjøre Guds nærvær håndgripelig, forstått i opplevelsen av hellighet.»
(Kilde: lenke txt)

I samme sammenheng oppfattes gjentatte feil som en del av den lovlige erkjennelsen av virkeligheten, siden de minner oss om de ultimate grensene for våre evner. Følelsen av at hver ny skuffelse passer inn i et syklisk bilde av tilværelsen, der årsaker og konsekvenser er forbundet med en uunngåelig kjede, styrkes intuitivt i menneskesinnet. Dette understrekes også i refleksjonene, som sier:

«Når jeg spør meg selv hvilken idé hendelsen som ble beskrevet, avslørte for meg, og belyste med min bevissthet de laveste lagene av minnet mitt, finner jeg at denne ideen var uunngåelig. Det ble klart for meg at det er en uunngåelig som er over meg, over alle, til og med voksne, over til og med foreldre, at det ikke bare er eksternt, men også internt nødvendig, men at det ikke samsvarer med våre ønsker og smak. Underkastelse til en høyere – jeg vil ikke si vilje, men uunngåelighet. For verdens sinn, men upersonlig, utrettelig og ikke varm, ble underkastelse til dette panteistiske forsynet åpenbart for meg som en plikt.»
(Kilde: lenke txt)

Her er repetisjonen av feil fiksert som en manifestasjon av en høyere orden som går utover personlige anstrengelser og ønsker. Menneskelig erfaring, stilt overfor motgangens sykliske natur, begynner å tolke dem som gitt, som et forhåndsbestemt scenario, der hver hendelse er en logisk fortsettelse av den forrige. Denne tilnærmingen lar oss oppfatte lidelse og fiaskoer ikke som eksepsjonelle tilfeller av avslag, men som en naturlig og nødvendig del av tilværelsen, som er en refleksjon av tilværelsens grunnleggende lover.

På denne måten oppfattes gjentatte feil som naturlige og forutbestemte, siden de tjener som en påminnelse om menneskets dype indre begrensninger, vitner om de uoverstigelige motsetningene mellom aspirasjon og virkelighet, og til syvende og sist er en integrert del av verdens uunngåelige orden.

Støttende sitat(er):
«En reservasjon bør gjøres her. Den kristne åpenbaringen overgår både ord og bilder, da kan verken dens verbale eller billedlige uttrykk i seg selv uttrykke Gud, formidle et adekvat begrep om Ham, Hans direkte kunnskap. I denne forstand er de alltid en fiasko, fordi de er kalt til å formidle i det forståelige det uforståelige, det ubeskrivelige i det avbildede, for å formidle de andre, fremmede skapningene. Men deres verdi ligger nettopp i det faktum at både teologien og ikonet når høyden av menneskelige evner og viser seg å være utilstrekkelige. Tross alt er Gud åpenbart ved korset, det vil si ved endelig fiasko. Det er nettopp gjennom denne fiaskoen, utilstrekkeligheten, at både teologien og ikonet er kalt til å vitne om og gjøre Guds nærvær håndgripelig, forstått i opplevelsen av hellighet.» (Kilde: lenke txt)

«Når jeg spør meg selv hvilken idé hendelsen som ble beskrevet, avslørte for meg, og belyste med min bevissthet de laveste lagene av minnet mitt, finner jeg at denne ideen var uunngåelig. Det ble klart for meg at det er en uunngåelig som er over meg, over alle, til og med voksne, over til og med foreldre, at det ikke bare er eksternt, men også internt nødvendig, men at det ikke samsvarer med våre ønsker og smak. Underkastelse til en høyere – jeg vil ikke si vilje, men uunngåelighet. For verdens sinn, men upersonlig, utrettelig og ikke varm, ble underkastelse til dette panteistiske forsynet åpenbart for meg som en plikt.» (Kilde: lenke txt)