Basert på historiske bevis kan det antas at hvis moderne kirkelige strukturer gir presteskapet betydelig autonomi i spørsmål om lære og praksis, er det en risiko for prosesser som ligner inkvisitoriske prosedyrer med sine iboende paradokser og metoder.

Kan moderne kirkestrukturer, ved å gi presteskapet frie tøyler, gjenop

Basert på historiske bevis kan det antas at hvis moderne kirkelige strukturer gir presteskapet betydelig autonomi i spørsmål om lære og praksis, er det en risiko for prosesser som ligner inkvisitoriske prosedyrer med sine iboende paradokser og metoder. Det vil si, hvis man skal tro historiske eksempler, kan en slik liberalisering av makt føre til en praksis der anklager vil være basert på minimale eller til og med enkeltstående vitnesbyrd, og prinsippet om uskyldspresumpsjon vil bli erstattet av «skyldig som standard». Dette betyr faktisk anvendelse av strenge påvirkningsmål i forhold til de som avviker fra de etablerte dogmene.

Som en av kildene påpekte: «Det var ganske mange paradokser i rettssaker. For eksempel ble den tiltalte ansett som skyldig inntil hans uskyld var bevist (...). Hvis du blir anklaget for kjetteri, så blir du ansett som skyldig inntil du beviser din uskyld, og de tristeste påvirkningsmidlene kan brukes mot deg ...» (kilde: lenke txt). En slik tilnærming kunne, i fravær av skikkelig kontroll, gi opphav til et system med vilkårlige anklager, der dårlige eller til og med forfalskede vitnesbyrd ville tjene som grunnlag for streng straff.

I tillegg viser inkvisisjonens historiske rolle at dens fremvekst ofte var en reaksjon på reelle trusler, da det var behov for å undertrykke de ideene og bevegelsene som ble oppfattet som farlige for kirkeinstitusjonen. Som nevnt: «Inkvisisjonen er ikke et produkt av middelalderen. Dette er et produkt av renessansen - et reelt svar på en ekte fiende ..." (kilde: lenke txt). Hvis moderne strukturer, stilt overfor nye ideologiske eller kulturelle utfordringer, nok en gang gir presteskapet makt til å bestemme sine egne tiltak mot «kjettere» eller dissentere, kan en lignende reaksjon føre til en gjenoppblomstring av praksiser basert på overdreven vold og undertrykkelse av alternative synspunkter.

Konsekvensene av en slik utvikling kan være svært ødeleggende for det kulturelle og sosiale klimaet i samfunnet. Dette kan ikke bare føre til et brudd på prinsippene om rettferdighet og menneskerettigheter, men også til et skisma innen kirken selv, siden harde tiltak og vilkårlig forfølgelse neppe vil møte støtte fra brede lag av troende som er vant til mykere og mer dialogiske tilnærminger.

Støttende sitat(er):
«Det var ganske mange paradokser i rettssaker. For eksempel ble den tiltalte ansett som skyldig inntil hans uskyld ikke ble bevist (prinsippet om uskyldspresumpsjon er snudd på hodet)...» (Kilde: lenke txt)

«Inkvisisjonen er ikke et produkt av middelalderen. Dette er et produkt av renessansen - et reelt svar på en ekte fiende ..." (Kilde: lenke txt)