Forskjellen er at for den troende betyr søken etter ens essens gjennom Gud å vende seg til en ytre, transcendent kilde til nåde, som markerer en personlig transformasjon og en dyp ontologisk forening med det guddommelige.

Hva er forskjellen mellom en troende som søker seg selv i Gud og en at

Forskjellen er at for den troende betyr søken etter ens essens gjennom Gud å vende seg til en ytre, transcendent kilde til nåde, som markerer en personlig transformasjon og en dyp ontologisk forening med det guddommelige. Den troende opplever sin ufullkommenhet, innser det indre behovet for forløsning og tilgivelse, og takket være denne appellen til en ytre kraft, oppnår han livets fylde som mangler i en uavhengig eksistens i seg selv. Forening med Gud innebærer altså at et menneskes sanne «jeg» finner sin oppfyllelse og helbredelse i fylden av Guds barmhjertighet og kjærlighet.

Tvert imot, ateisten som finner «Gud» i seg selv, ser ikke det guddommelige som en ytre kraft som skjenker nåde, men som en egenskap ved sin egen natur. Her er ideen om Gud en projeksjon av det menneskelige prinsippet, en refleksjon av bildet og likheten som er iboende i mennesket selv. Det vil si at i det ateistiske verdensbildet tolkes guddommelighet som noe iboende i det indre selvet, hvis struktur inkluderer intelligens, frihet, bevissthet om verdier og moralsk perfeksjon, akkurat som disse egenskapene ble tilskrevet seg selv av tenkere som hevdet: «Skapte Gud mennesket i sitt eget bilde og likhet, eller skapte mennesket Gud i sitt eget bilde og likhet» (kilde: lenke txt).

Dermed er essensen av forskjellen at den troende som søker seg selv i Gud stoler på sin forvandling til nådens ytre kraft og oppfatter sitt liv som å finne sin kulminasjon i det guddommelige, mens ateisten som finner «Gud» i seg selv tror at mennesket selv besitter iboende kvaliteter som ligner på det guddommelige, og denne indre essensen er kilden til hans «guddommelighet».

Støttende sitat(er):
«I Gud viser mennesket seg å være umåtelig mye nærmere seg selv enn i alle forsøk på å forbli bare i seg selv. Utenfor Gud var livet hans bare en blek refleksjon av virkeligheten til hans eget vesen, men nå, i det livgivende elementet av Guds godhet, er livet hans fullt av grenseløs ontologisk dybde, og gir ikke mer rom for en meningsløs og pinefull tomhet av verdier...» (kilde: lenke txt)

"

Skapte Gud mennesket i sitt eget bilde og likhet, eller skapte mennesket Gud i sitt eget bilde og likhet?

Uansett har mennesket en uutslettelig tendens til å plassere seg selv i et bestemt forhold til det absolutte, til idealet, til den ultimate sannheten, til essensen av væren...» (Kilde: lenke txt)