Vold i sammenheng med religion for frelse manifesterer seg som tvungen påtvingelse av tro og orden, når ideen om frelse blir til et tvangsmiddel, og ikke til en handling av fritt valg og indre transformasjon.

Hvordan manifesterer vold seg i religion for frelsens skyld, og hvem e

Vold i sammenheng med religion for frelse manifesterer seg som tvungen påtvingelse av tro og orden, når ideen om frelse blir til et tvangsmiddel, og ikke til en handling av fritt valg og indre transformasjon. Betydningen av tvungen frelse er at forsøket på å «frelse» ved hjelp av tvang perverterer den opprinnelige ideen om åndelig frigjøring, og fratar den frihetens essens. Som bemerket i en av kildene, "Ideen om tvungen frelse, så fatal i sine konsekvenser i historien, er en falsk assimilering av Guds rike til keiserens rike, det er senkingen av den åndelige verden til den naturlige verdens nivå" (kilde: lenke txt). Den understreker at frelse må være en frihetshandling, og tvangsvold kan ikke føre til sann opplysning.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Gud eller mennesket er initiativtakeren til slik vold, gjør materialet som presenteres det klart at rotårsaken ligger i mennesket. En av tekstene sier direkte: «Ondskap har egentlig ikke noe ontologisk grunnlag, fordi det alltid er en kraft som ikke er kreativ, men destruktiv. Gud gjør ikke ondt. Men friheten som er gitt til mennesket forutsetter at han kan bruke den og avvike sin vilje fra det gode» (kilde: lenke txt). Dette betyr at vold som et middel til frelse ikke kommer fra en guddommelig plan, men oppstår som et resultat av menneskelig valg og forvrengning av friheten, når en person avviker fra det sanne åndelige grunnlaget i sine handlinger.

I tillegg kan det bemerkes at vold blir sett på som et paradoks: mennesker, som streber etter fred og enstemmighet, tyr uforvarende til vold, som de selv skaper. Som ordtaket sier: "Folk tilber ikke vold i seg selv: de praktiserer ikke 'voldskulten'..." (kilde: lenke txt). Her demonstreres det at vold ikke er et objektivt middel til guddommelig frelse, men et produkt av menneskelige ambisjoner og vrangforestillinger.

Dermed manifesterer vold i den religiøse konteksten av frelse seg i form av tvang og forvrengning av de opprinnelige åndelige verdiene, og dens initiativtaker er nettopp den personen som ved å bruke friheten han har mottatt, kan feiltolke veien til frelse.

Støttende sitat(er):
«Ideen om tvungen frelse, så fatal i sine konsekvenser i historien, er en falsk assimilering av Guds rike med keiserens rike, det er senkingen av den åndelige verden til den naturlige verdens nivå. I den naturlige verden, i Cæsars rike, hersker vold og tvang. Den åndelige verden, Guds rike, er frihetens orden. Vold kan ikke redde noen, fordi frelse forutsetter en frihetshandling, frelse er opplysning om frihet innenfra.» (Kilde: lenke txt)

«Ondskap har egentlig ikke noe ontologisk grunnlag, fordi det alltid ikke er en skapende kraft, men en destruktiv kraft. Gud gjør ikke ondt. Men den frihet som er gitt mennesket, forutsetter at han kan bruke den og avvike sin vilje fra det gode.» (Kilde: lenke txt)