Den religiøse forståelsen av separasjonen av det ene vesenet mellom selvet og Gud koker ned til ideen om at den guddommelige essensen er uforanderlig ett, men samtidig manifesterer seg i en mengde former og relasjoner for å gi liv til alle ting, inkludert mennesket.

Hvordan tolker religion separasjonen av det ene vesenet mellom Selvet

Den religiøse forståelsen av separasjonen av det ene vesenet mellom selvet og Gud koker ned til ideen om at den guddommelige essensen er uforanderlig ett, men samtidig manifesterer seg i en mengde former og relasjoner for å gi liv til alle ting, inkludert mennesket. Samtidig forringer ikke denne separasjonen den primære, udelelige naturen til den ene, men uttrykker tvert imot hans evne til å dukke opp utad, og utstråle alle aspekter av godhet uten å miste sin integritet. Dermed tolker religion denne dynamikken som en mystisk multiplikasjon og utgytelse, der det ene vesenet samtidig forblir ett, forblir kilden til væren, og når det blir forvandlet, gjenspeiles det i den menneskelige essensen.

Som en av kildene indikerer: "Skjenket til alle ting og ved å utøse alle velsignelsers deltagelse, blir han forent delt, mangfoldiggjort og mangfoldiggjort, uten å bli adskilt fra enhet. Siden Gud er overvesentlig, skjenker eksistens til væren og produserer alle essenser, sies det at dette ene vesenet multipliseres ved at mange vesener viser seg fra ham, og at det ikke forminskes det minste, men forblir ett i mengden; forent, taler utad; og når de er delt, fullstendige ..." (kilde: lenke txt). Denne forklaringen understreker at prosessen med Guds utgytelse i mangfold (inndeling i forskjellige manifestasjoner og relasjoner) ikke på noen måte krenker den opprinnelige, udelelige naturen til Hans enhet.

En ytterligere forståelse av «jegets» natur i denne sammenhengen gjenspeiles i diskusjonen om foreningen av mennesket og Gud. I en av de siterte kildene står det derfor: «Derfor er Gud både menneske og den fullkomne enhet mellom Gud og menneske. Fra sin egenart og fylde, som inneholder alt i seg selv, fra sin fullkommenhet, er Gud redusert til selvødeleggelse, til absolutt ikke-eksistens, slik at mennesket kan eksistere og bli fullkommengjort til Gud. Ved sin selvødeleggelse gjør Gud menneskets eksistens mulig, og ved sin forringelse, hans fullkommenhet og fylden av hans guddommeliggjøring» (kilde: lenke txt). Det gjenspeiler ideen om at guddommelig offer, eller ydmykhet som tar sikte på å gjøre en person i stand til å delta i den guddommelige fylden, er en uatskillelig del av prosessen med åndelig dannelse. Separasjon her betyr ikke et brudd eller sekundæritet av en av sidene, men legger vekt på gjensidig penetrasjon, der det i en person både er et ønske om det guddommelige og allerede en del av selve den guddommelige kraften.

Åndelighetens natur, ifølge den religiøse tolkningen, ligger i det faktum at ånden (som en vesentlig forskjell i mennesket) ikke fullt ut kan bestemmes av rasjonelle parametere, fordi den i seg selv er en manifestasjon av denne enheten og separasjonen. I en av kildene er det bemerket: "Åndelighet er en egenskap ved menneskets egen natur, det er den unike, eksepsjonelle, viktigste tingen som skiller mennesket fra andre høyest utviklede levende vesener, ... Ånd er tenkning, bevissthet og menneskelig vilje, det er hele kontinuumet, kompleks og samtidig enkelt integrert strøm, som utgjør menneskets særegenhet» (kilde: lenke txt). Denne egenskapen understreker at menneskelig spiritualitet er en refleksjon av det guddommelige, legemliggjort gjennom en prosess med separasjon og forening, der hver del, selv om den er adskilt, er uatskillelig fra sentrum, Gud.

Således hevder det religiøse synet på skillet mellom det ene vesenet mellom «jeget» og Gud at Gud, mens han forblir i sin opprinnelige udelelige enhet, strømmer ut i en mengde ytre manifestasjoner, blant hvilke den menneskelige essensen også manifesteres. En person, som har muligheten til å delta i denne guddommelige utgytelsen, blir dermed ikke bare en skapning, men en aktiv deltaker i foreningen med Gud, som i sin essens bestemmer åndelighetens dype karakter.

Støttende sitat(er):
«Gitt til alt som eksisterer, og superutøser den som får del i alle gode ting, blir det forent delt, multiplisert enkeltvis og mangfoldiggjort, uten å bli adskilt fra enhet. Siden Gud er overvesentlig, skjenker eksistens til væren og produserer alle essenser, sies det at dette ene vesenet multipliseres ved at mange vesener viser seg fra ham, og at det ikke forminskes det minste, men forblir ett i mengden; forent, taler utad; og da han er delt, fullstendig, av den grunn at han er overvesentlig transcendental i forhold til alt som eksisterer, og til den forenende prosesjonen utover, og til den uuttømmelige utgytelsen av hans uforminskefulle lære.» (kilde: lenke txt)

Derfor er Gud både menneske og den fullkomne enhet mellom Gud og menneske. Fra sin egenart og fylde, som inneholder alt i seg selv, fra sin fullkommenhet, er Gud redusert til selvødeleggelse, til absolutt ikke-eksistens, slik at mennesket kan eksistere og bli fullkommengjort til Gud. Ved sin selvdestruksjon gjør Gud menneskets eksistens mulig, ved sin forringelse – sin fullkommenhet og fylden av sin guddommeliggjøring.» (Kilde: lenke txt)

"Åndelighet er en egenskap ved menneskets egen natur, det er det unike, eksepsjonelle, viktigste som skiller mennesket fra andre høyest utviklede levende vesener, ... Ånd er tenkning, bevissthet og menneskelig vilje, det er hele kontinuumet, kompleks og samtidig en enkelt integrert strøm, som utgjør menneskets særegenhet.» (Kilde: lenke txt)