Flatjordteorien mister sin mening utenfor konteksten av den sentrale bibelske endelige hendelsen, fordi i det bibelske verdensbildet blir historien og jorden selv ikke sett på som et tilfeldig sett av geografiske eller sykliske fenomener, men som en dynamisk, metahistorisk prosess der en eskatologisk – kristocentrisk – visjon om historiens endelige reversering spiller en nøkkelrolle.

Hvorfor mister flatjordteorien sin mening hvis vi ikke tar hensyn til

Flatjordteorien mister sin mening utenfor konteksten av den sentrale bibelske endelige hendelsen, fordi i det bibelske verdensbildet blir historien og jorden selv ikke sett på som et tilfeldig sett av geografiske eller sykliske fenomener, men som en dynamisk, metahistorisk prosess der en eskatologisk – kristocentrisk – visjon om historiens endelige reversering spiller en nøkkelrolle. Det er med andre ord den siste hendelsen (som i den bibelske kanon er et vendepunkt som åpner en ny fase) som bygger en forståelse av den jordiske virkeligheten som noe mer enn bare planetens fysiske form.

Som en av kildene bemerker: «Det eskatologiske er ikke antihistorisk, det er mer enn bare rent historisk. Det er en metahistorisk, kristocentrisk visjon og oppfatning av jordisk virkelighet og menneskets historie» (kilde: lenke txt). Dette betyr at uten å ta hensyn til den siste bibelske begivenheten som registrerer fullføringen og transformasjonen av historien, mister den moderne forståelsen av jorden den spesielle metafysiske belastningen og symbolikken som ble tilskrevet den i den eskatologiske konteksten.

I tillegg understreker en annen kilde at forståelsen av verdens ende som fullføringen av den historiske prosessen og foreningen av ulike deler av verdensordenen er nært knyttet til det kristne begrepet om enden: «Slutten på den første verden er i Vesten ... og betydningen av kristendommen er slutten på den andre verden, som forener øst og vest» (kilde: lenke txt). Her kan vi se at den sentrale bibelske hendelsen i finalen er referansepunktet som gir mening ikke bare til kronologien og retningen til den historiske utviklingen, men også til alle teorier som forsøker å tolke jordens fysiske form i en kosmisk og metafysisk sammenheng.

Ved å utelukke denne sentrale bibelske sluttakten, mister flatjordsteorien sitt tolkningsgrunnlag, ettersom den har blitt innlemmet i et større eskatologisk bilde der den jordiske formen og dens egenskaper er relatert til den endelige kosmiske orden og transformasjonen av menneskets historie.

Støttende sitat(er):
«Det eskatologiske er ikke antihistorisk, det er mer enn bare det rent historiske. Det er en metahistorisk, kristocentrisk visjon og oppfatning av jordisk virkelighet og menneskets historie.» (kilde: lenke txt)
«Slutten på den første verden er i Vesten: slik er betydningen av Platons Atlantis, og betydningen av kristendommen er slutten på den andre verden, som forener øst og vest ...» (Kilde: lenke txt)