Hvordan kan vi tolke påstanden om at Gud kan «vokse en hjerne», og hvi
Påstanden om at Gud kan «få hjernen til å vokse» kan forstås som et billedlig uttrykk som understreker muligheten for guddommelig inngripen i menneskesinnets natur. Dette er ikke så mye viktige bevis på den fysiske regenereringen av nevroner som et hint om at Gud er i stand til å gi mennesket evner utover dets naturlige fysiske begrensninger. Med andre ord, hvis hjernen bare betraktes som et instrument for å realisere sinnet eller ånden, så kan Herren, som har den høyeste energien, "øke" dette instrumentet og gi mennesket nye, mer fullkomne former for erkjennelse og persepsjon.Denne ideen er nært knyttet til det dualistiske synet på at hjernen og ånden (eller sinnet) er to sammenhengende, men fundamentalt forskjellige prinsipper. Dette fremgår for eksempel av følgende uttalelse: «Alt det ovennevnte kan oppsummeres med disse ordene: hjernen er et komplekst apparat, men den handler i samspill med sinnet, som har sin egen energi. Selvfølgelig er hjernen et instrument for å tenke, men instrumentet selv kan ikke spille.» (Kilde: lenke txt) Det understrekes her at hjernen ikke er bevissthetens kilde; den spiller rollen som et mellomledd der noe mer substansielt uttrykkes. Uttalelsen om evnen til å "få hjernen til å vokse" kan derfor tolkes som en metafor for Herrens evne til ikke bare å påvirke vårt fysiske legeme, men også til å forbedre eller gjenopprette den åndelige og mentale naturen betydelig, uavhengig av de begrensninger som er forutbestemt av naturen.Denne ideen reiser flere viktige teologiske og filosofiske spørsmål.
Det første spørsmålet er forholdet mellom det fysiske og det åndelige: Kan det fysiske substratet i hjernen fullstendig bestemme nivået av menneskelig bevissthet, eller er det noe mer som går utover det materielle?Det andre spørsmålet gjelder naturen til guddommelig inngripen: Hvis Gud er i stand til å «få en hjerne til å vokse», hvor dypt kan han da påvirke en persons skjebne og intellektuelle utvikling? I denne sammenhengen tjener uttalelsen som en utfordring til materialistiske synspunkter på personlighetens utvikling og utvikling, som er humoristisk beskrevet i følgende avsnitt: «Selvfølgelig, hvis vi ikke nedstammet fra Gud, men fra en ape, vel, hva kan vi da gjøre? Bare voks en hale og hopp. Som flertallet av menneskeheten: bare hee-hee, ha-ha. Hva gjør folk? Å spise, drikke, utukt for fornøyelsens skyld; Det er alt liv: her utukt han, der utukt han, der oppe han, her rotet han til, her vansiret han, der brøt han.» (Kilde: lenke txt) Her latterliggjør forfatteren reduksjonistiske tilnærminger som reduserer menneskelig essens til en enkel biologisk mekanisme, mens menneskets sanne hensikt, ifølge det dualistiske synet, er mye dypere.Uttrykket "Gud kan vokse en hjerne" indikerer derfor symbolsk muligheten for å forvandle en person gjennom guddommelig energi og visdom. Den stiller spørsmål ved begrensningene i den materialistiske tilnærmingen til å forstå menneskesinnet og understreker at den sanne utviklingen av personligheten ikke bare er assosiert med den fysiske utviklingen av hjernen, men også med åndelig forbedring.Støttende sitat(er):«Alt det ovennevnte kan oppsummeres med disse ordene: hjernen er et komplekst apparat, men den handler i samspill med sinnet, som har sin egen energi. Selvfølgelig er hjernen et instrument for å tenke, men instrumentet selv kan ikke spille.» (Kilde: lenke txt)«Selvfølgelig, hvis vi ikke nedstammet fra Gud, men fra en ape, vel, hva kan vi da gjøre? Bare voks en hale og hopp. Som flertallet av menneskeheten: bare hee-hee, ha-ha. Hva gjør folk? Å spise, drikke, utukt for fornøyelsens skyld; Det er alt liv: her utukt han, der utukt han, der oppe han, her rotet han til, her vansiret han, der brøt han.» (Kilde: lenke txt)