Jødedommen og kristendommen har forskjellige tilnærminger til spørsmålet om selvforherligelse, noe som gjenspeiler det særegne ideologiske grunnlaget for disse tradisjonene.

Hvordan kan vi tolke påstandene om selvforherligelse i jødedommen og k

Jødedommen og kristendommen har forskjellige tilnærminger til spørsmålet om selvforherligelse, noe som gjenspeiler det særegne ideologiske grunnlaget for disse tradisjonene.

I jødedommen legger ideologi ofte vekt på Guds eksklusive opphøyelse. For eksempel, som en kilde bemerker: "I hebraisk litteratur blir Gud stadig beskrevet som en konge. [...] i jødedommen blir det veldig ofte brukt om Gud» (kilde: lenke txt). Dette indikerer at begrepet storhet er direkte relatert til det guddommelige riket, som danner den grunnleggende holdningen at Gud alene fortjener opphøyet status, og at enhver manifestasjon av personlig stolthet eller selvforherligelse fra menneskets side er blottet for reell verdi.

I kristendommen blir imidlertid dette emnet sett gjennom prismet av apostolisk lære, som understreker behovet for ydmykhet og motsetter seg selvforherligelse til sann åndelig betydning. I korinterbrevet sier apostelen Paulus: «Den som roser seg, han skal rose seg av Herren. For den som roser seg selv, men den som Herren lovpriser, er ikke verdig» (kilde: lenke txt). I tillegg er det til og med et ironisk øyeblikk når apostelen, som kaller seg urimelig og ute av stand til selvforherligelse, likevel bruker uttrykket "Jeg er mer" (kilde: lenke txt). Disse eksemplene gjenspeiler den kristne ideologiske holdningen, ifølge hvilken sann overlegenhet ikke bestemmes av subjektiv stolthet, men av anerkjennelsen av Guds vilje og storhet.

I jødedommen er det derfor lagt vekt på Guds eksklusive status, som utelukker muligheten for menneskelig selvforherligelse, mens i kristendommen er læren rettet mot å advare troende mot stolthet og minne dem om at det er Herren, ikke ens eget selv, som bør herliggjøres. Denne forskjellen i tilnærming demonstrerer det grunnleggende ideologiske grunnlaget for begge tradisjoner: Jødedommen er bygget på ideen om absolutt guddommelig autoritet, mens kristendommen er bygget på den nødvendige ydmykhet og anerkjennelse av den guddommelige nådens overlegenhet.

Støttende sitat(er):
I apostelen Paulus' brev til korinterne, som vi har lest i dag, står disse ordene: «Den som roser seg, han skal rose seg av Herren. For den er ikke verdig som roser seg selv, men den som Herren lovpriser.» [...]" (Kilde: lenke txt)
«Og etter gjentatte ganger å ha kalt seg tåpelig og uforstandig, tør han knapt begynne å forherlige seg selv. ... «I galskap sier jeg, jeg er mer.» (Kilde: lenke txt)
«I jødisk litteratur blir Gud stadig beskrevet som en konge. [...] i jødedommen blir det veldig ofte brukt om Gud» (kilde: lenke txt)