Begrepet guddommelig kjærlighet oppstår ofte på bakgrunn av idealet om alttilstedeværende, betingelsesløs omsorg og velvilje, mens menneskelig erfaring kan være ledsaget av grusomhet og lidelse.

Hvorfor motsier forestillinger om guddommelig kjærlighet noen ganger g

Begrepet guddommelig kjærlighet oppstår ofte på bakgrunn av idealet om alttilstedeværende, betingelsesløs omsorg og velvilje, mens menneskelig erfaring kan være ledsaget av grusomhet og lidelse. Det kan antas at denne motsigelsen oppstår på grunn av begrensningene i vår persepsjon: vi ser individuelle øyeblikk og fenomener som ikke alltid er i stand til å gjenspeile den fulle dybden og fullstendigheten av skaperens plan.

På den ene siden understreker den bibelske historien om verdens skapelse ideen om et strukturert, ryddig kosmos, der mennesket inntar en sentral plass. Derfor, som Vl. Lossky, «i sentrum av universet slår menneskets hjerte» er ikke bare et symbol på geosentrisme, men en indikasjon på menneskets åndelige enhet med den materielle verden (kilde: lenke txt). Her skapes et bilde av skapelsen, der hvert fenomen, enten det er endring av dag og natt eller fordeling av stoffer, har sin plass og betydning i den overordnede utformingen. Dette understreker at skaperens handlinger, som er basert på kjærlighet og visdom, er rettet mot å etablere orden i naturen.

På den annen side vektleggingen av Guds skaperverk, som beskrevet i et annet avsnitt som sier: «Han målte himmelen med sine hender og med sin håndflate jorden. Derfor, smigre ikke Gud... Han skapte alt. For hans ære er større hvis han har arbeidet» (kilde: lenke txt), minner oss om at skapelsesprosessen innebærer manifestasjoner av kraft og besluttsomhet. Disse egenskapene, etter menneskelige standarder, kan oppfattes som grusomme eller harde. Men det er gjennom arbeid og kraft at skaperens evne til ikke bare å skape, men også til å støtte, «vise seg» og være tilstede i hele skaperverket manifesteres. Med andre ord, selv om individuelle aspekter kan fremkalle en følelse av grusomhet, er de en del av et mer komplekst og harmonisk plan der kjærlighet er iboende sammenvevd med makt og orden.

Dermed kan forestillingene om guddommelig kjærlighet og grusomheten som oppleves sees på som to sider av et enkelt fenomen: Guds kjærlighet, uttrykt i det ubetingede ønsket om å etablere orden i kosmos, kombineres med bruken av kraften og besluttsomheten som er nødvendig for å skape og opprettholde denne ordenen. Til syvende og sist viser bildet av Gud som universets skaper at selv tilsynelatende grusomhet er en del av en større design der kjærlighet manifesteres gjennom en kreativ prosess som etablerer harmoni mellom de ulike elementene i universet.

Støttende sitat(er):
"På den andre dagen skaper Gud en "himmelhvelving" - et rom som har styrke, stabilitet, fasthet ... i sentrum av universet slår menneskets hjerte» (kilde: lenke txt)

«Han målte himmelen med hendene, og med håndflaten jorden ... Han skapte alt ... Han gjorde begge deler av egen vilje» (kilde: lenke txt)