Forholdet mellom samvittighet og fornuft manifesterer seg i det faktum at fornuften selv er begrenset til praktiske beregninger og utilitaristiske vurderinger, mens samvittigheten fungerer som en indre dommer som kaller oss til det høyeste moralske kompass.

Hva er forholdet mellom samvittighet og fornuft, og hvorfor sier de at

Forholdet mellom samvittighet og fornuft manifesterer seg i det faktum at fornuften selv er begrenset til praktiske beregninger og utilitaristiske vurderinger, mens samvittigheten fungerer som en indre dommer som kaller oss til det høyeste moralske kompass. Fornuften kan bedømme handlinger som nyttige eller ufordelaktige, smarte eller tåpelig, men det er samvittigheten, med sin evne til å skjelne absolutte verdier, som avgjør hva som virkelig er godt eller ondt. Dermed fungerer samvittigheten som den høyeste moralske regulatoren, og henvender seg til oss, uavhengig av våre bevisste ønsker eller egoistiske impulser.

Som en kilde sier det: "Selvfølgelig kan ikke fornuften alene betrakte noen handlinger som moralsk gode og andre som moralsk dårlige. Den har en tendens til å finne en eller annen av våre og andres handlinger smarte eller dumme, hensiktsmessige eller uhensiktsmessige, lønnsomme eller ufordelaktige» (kilde: lenke txt, side: 0). Her bemerkes det tydelig at fornuften ikke er i stand til selvstendig å gi et svar på spørsmålet om handlingens moralske verdi.

I tillegg understreker forfatteren samvittighetens grunnleggende natur: «Samvittigheten vet uendelig mye mer om godt og ondt enn vårt bevisste selv. Samvittighetens kilder går tapt i dypet av vårt vesen. Samvittigheten er et organ for erkjennelse av godt og ondt, et organ for oppfatning av absolutte verdier ...» (kilde: lenke txt, side: 5). Disse ordene indikerer at samvittigheten fungerer på et nivå som overgår vanlige rasjonelle vurderinger, og det er derfor den ofte kalles «fornuftens stemme». Denne stemmen er ikke et produkt av vår vilje eller personlige ønsker, den er gitt til oss "ovenfra" og minner oss om de uforanderlige moralske prinsippene som bør veilede våre handlinger.

Uttrykket «Samvittigheten er fornuftens røst» understreker derfor at den sanne forståelsen av godt og ondt, så vel som evnen til å ta moralske valg, ikke så mye kommer fra en rasjonell analyse av praktiske fordeler som fra den indre, objektive og høyere moralske kunnskapen som er iboende i mennesket selv.

Støttende sitat(er):
"Når det gjelder samvittighetens forhold til menneskets sinn, vilje og andre følelser, ser vi at samvittigheten ikke bare forteller mennesket hva som er moralsk godt eller dårlig i seg selv, men også forplikter det til å gjøre godt uten å mislykkes og unngå å gjøre det onde, ledsage gode handlinger med en følelse av glede og tilfredshet, og ondskapsfulle handlinger med en følelse av skam, frykt, av psykiske kvaler. Selvfølgelig kan ikke fornuften alene betrakte noen handlinger som moralsk gode og andre som moralsk dårlige. Den har en tendens til å finne en eller annen av våre og andres handlinger smarte eller dumme, hensiktsmessige eller uhensiktsmessige, lønnsomme eller ufordelaktige.» (Kilde: lenke txt, side: 0)

"Samvittigheten vet uendelig mye mer om godt og ondt enn vårt bevisste selv. Samvittighetens kilder går tapt i dypet av vårt vesen. Samvittigheten er et organ for erkjennelse av godt og ondt, et organ for oppfatning av absolutte verdier. Klager på at denne kroppen er ufullkommen er ubegrunnede. Samvittigheten gjør aldri feil. Men klarheten i samvittighetens stemme er bare mulig med viljen til å oppfatte denne stemmen.» (Kilde: lenke txt, side: 5)