Hvordan kan vi forklare situasjonen når ateister, som ikke har noen pe
Ateister, selv om de avviser dogmatisk religiøsitet og formell institusjonell praksis, danner ofte sine ideer om det guddommelige gjennom oppfatningen av kulturell og tradisjonell arv. Selv uten direkte erfaring med kommunikasjon med Gud, gjennom litteratur, kunst og historie, absorberer de bilder og ideer knyttet til høyere verdier og det transcendentale prinsippet. Som nevnt i en av kildene:«I en person som ikke har et religiøst verdensbilde, lever fortsatt religiøse strømninger. Han absorberer dem fra fødselen, kommer i kontakt med tradisjon, kultur, litteratur ...» (Kilde: lenke txt)Dette antyder at folk fra en tidlig alder uforvarende blir utsatt for religiøse symboler og ideer som former deres verdensbilde, selv om de senere avviser den offisielle religionen. I tillegg er det en oppfatning at det er umulig å bli helt kvitt tendensen til å guddommeliggjøre, fordi selv selve avvisningen av tro kan være basert på en dypt forankret følelse av behovet for noe høyere som gir mening til livet:«Det må erkjennes at konsekvent ateisme ikke eksisterer. Mennesket er mer en avgudsdyrker enn en ateist, det anerkjenner det 'guddommelige' selv når det fornekter Gud ...» (Kilde: lenke txt)Dermed kan det konkluderes med at selv om ateister ikke har direkte erfaring med å kommunisere med Gud gjennom religiøse institusjoner, møter de uunngåelig kulturelle og psykologiske impulser som bidrar til dannelsen av deres ideer om det guddommelige.Støttende sitat(er):«I en person som ikke har et religiøst verdensbilde, lever fortsatt religiøse strømninger. Han absorberer dem fra fødselen, kommer i kontakt med tradisjon, kultur, litteratur ...» (Kilde: lenke txt)«Det må erkjennes at konsekvent ateisme ikke eksisterer. Mennesket er mer en avgudsdyrker enn en ateist, det anerkjenner det 'guddommelige' selv når det fornekter Gud ...» (Kilde: lenke txt)