Smirnov gir flere argumenter som kan betraktes som overbevisende.

Hvilke argumenter fra Smirnov kan betraktes som overbevisende, og på h

Smirnov gir flere argumenter som kan betraktes som overbevisende. For det første påpeker han at hans hovedmotstander (N. N. Strakhov) ikke reproduserer og faktisk ikke engang nevner de viktigste innvendingene han fremsatte angående teorien om kulturhistoriske typer. Etter hans mening, hvis en kritiker ikke tar opp de viktigste punktene i artikkelen sin – nemlig de avsnittene som inneholder de essensielle argumentene (detaljert av ham side for side i utgaven) – undergraver dette i seg selv kraften i motstanderens kritikk. Han mener at det er disse uløste og udiskuterte innvendingene som fortjener støtte for hans standpunkt.

For det andre fokuserer Smirnov på det faktum at kritikeren insisterer på at eksistensen av disse innvendingene må bevises i tillegg fra hans side. Smirnov erklærer imidlertid selvsikkert at det er motstanderen som må bevise betydningen av argumentene som han (Smirnov) lot stå ugjendrivet, og det er ikke han selv som er forpliktet til i tillegg å motivere sin lenke til bestemte sider. Dermed virker argumentet om å flytte bevisbyrden over på kritikeren logisk begrunnet og overbevisende.

Oppsummert er Smirnovs argumenter: for det første bevis på motstanderens uoppmerksomhet og upartiskhet overfor hans hovedinnvendinger, bekreftet av referanser til spesifikke sider av hans arbeid; for det andre, den logiske begrunnelsen for det faktum at det er kritikeren som er forpliktet til å bevise vesentligheten av innvendingene som skal tilbakevises. Disse begrunnelsene presenterer hans synspunkt som begrunnet og verdt å akseptere.

Støttende sitat(er):
«Den aktede kritikeren erklærer at han har tilbakevist alle mine innvendinger mot teorien om kulturhistoriske typer, og at alle hans bevis til forsvar for denne teorien forblir i full kraft. Og jeg for min del er fortsatt fast overbevist om at N. N. Strakhov ikke kunne motbevise meg på noen måte av den enkle grunn at han ikke engang nevner mine hovedinnvendinger i det hele tatt. Selvfølgelig er det bare «oppmerksomme og fordomsfrie lesere» som kan løse en slik motsigelse, og det gjenstår bare for meg å lette deres arbeid ved å påpeke for dem de passasjene i artikkelen «Russland og Europa» hvor de mest vesentlige innvendinger finnes som ikke er berørt av min ærverdige motstander, nemlig s. 738, 742-747 og 753 (Vestnik Evropy, april 1888). I en egen utgave (Det nasjonale spørsmålet i Russland, 2. utg.) tilsvarer disse sidene følgende: 162-164, 169-177, 186 og 187.
Videre ville det være ganske overflødig å vende tilbake til det N. N. Strakhov kaller sine «beviser». Jeg er veldig lei meg for at argumentet vårt har tatt form av en «personlig krangling», og jeg er glad for å trekke tilbake all hardheten i mitt forrige svar. Men jeg ser ingen grunn til å endre min mening vesentlig om den ærverdige kritikerens argumenter på dette punktet.» (Kilde: lenke txt, side: 639)

«Selvfølgelig benekter han verken den faktiske eksistensen av disse sidene, eller det faktum at det er innvendinger mot Danilevskijs teori, eller til slutt det faktum at disse innvendingene blir forbigått i stillhet i begge artiklene av herr Strakhov. Men etter hans mening måtte jeg bevise at disse innvendingene var vesentlige, ellers var min referanse til sidene ubegrunnet. Jeg innrømmer at dette er første gang jeg har hørt at en kritiker som har fremsatt visse innvendinger som hans motstander ikke har funnet noe svar på, er forpliktet til å gjøre en spesielt begrunnet vurdering av disse innvendingene og bevise at de er vesentlige. Det ser tvert imot ut til at det er opp til motstanderen å bevise at de er «essensielle.
Og hvorfor er det faktisk N. N.

Strakhov, som skrev så mye på grunn av meg, som vendte tilbake til argumentet tre ganger og ikke våget å avslutte det selv etter det "siste" svaret – hvorfor unngår han så flittig disse 10 sidene?