Filosofisk analyse betrakter denne forbindelsen som en prosess der det sanne «jeg» blir født gjennom den bevisste overvinnelsen av egosentrisme og flukt fra liten, kortsiktig lykke, og erstatter den med kampen for den sanne personligheten.

Hvordan forklarer filosofisk analyse sammenhengen mellom lykke, selvfo

Filosofisk analyse betrakter denne forbindelsen som en prosess der det sanne «jeg» blir født gjennom den bevisste overvinnelsen av egosentrisme og flukt fra liten, kortsiktig lykke, og erstatter den med kampen for den sanne personligheten. Med andre ord, for å bli en person, blir en person tvunget til å forlate overfladiske ønsker om øyeblikkelig tilfredsstillelse og akseptere selvbeherskelse rettet mot å oppnå høyere, overpersonlige verdier og relasjoner med andre.

Som det sies i en av kildene, "jeg" kan realisere personlighet, bli personlighet. Erkjennelsen av personlighet forutsetter alltid selvbeherskelse, fri underordning under det overpersonlige, skapelsen av overpersonlige verdier og utgangen fra seg selv til en annen. … Ekstrem individualisme er negasjonen av personlighet. Personlighet har et metafysisk sosialt element, den trenger å kommunisere med andre. Personalistisk etikk bekjemper egosentrisme» (kilde: lenke txt). Den understreker at ekte selvuttrykk krever avvisning av egosentrisme, og selvbeherskelse blir en nødvendig forutsetning for realiseringen av «jeget» som en person som er i stand til å gå utover sitt eget ego og gå inn i en meningsfull dialog med verden rundt seg.

Det bemerkes også at kampen for det sanne «jeg» er assosiert med nektelsen av å bytte den friheten som er nødvendig for denne søken etter flyktig lykke, som ofte viser seg å være illusorisk. En av tekstene sier: «...

Hva er så dette ofte gjentatte sviket mot seg selv: ens samvittighet, ens prinsipper, ens kjærlighet, hva er det om ikke en utveksling av frihet med den etterlengtede lykken som vi streber så høyt etter?

… den dype og virkelige motsetningen til frihet og lykke, deres sanne uforenlighet» (kilde: lenke txt). Dette indikerer at jakten på øyeblikkelig lykke ofte fører til tap av indre frihet og muligheten for sann selvrealisering. Dermed blir kampen for det sanne selvet en prosess der en person bevisst gir avkall på kortsiktige gleder til fordel for sitt livs bidrag til konstruksjonen av dypere, autentiske verdier.

I sum viser filosofisk analyse at sann lykke ikke består i den kontinuerlige søken etter nytelse, men stammer fra kampen for frihet, selvrespekt og selvoppfyllelse, der selvfornektelse blir et nødvendig stadium på veien til å finne det sanne «jeg».

Støttende sitat(er):
«Jeg-et» kan realisere personlighet, bli personlighet. Erkjennelsen av personlighet forutsetter alltid selvbeherskelse, fri underordning under det overpersonlige, skapelsen av overpersonlige verdier og utgangen fra seg selv til en annen. … Ekstrem individualisme er negasjonen av personlighet. Personlighet har et metafysisk sosialt element, den trenger å kommunisere med andre. Personalistisk etikk bekjemper egosentrisme.» (Kilde: lenke txt)

«Og dette er ikke et paradoks. Dette er en dyp virkelighet som når dypet av menneskets natur. …

Hva er så dette ofte gjentatte sviket mot seg selv: ens samvittighet, ens prinsipper, ens kjærlighet, hva er det om ikke en utveksling av frihet med den etterlengtede lykken som vi streber så høyt etter?

… den dype og virkelige motsetningen til frihet og lykke, deres sanne uforenlighet.» (Kilde: lenke txt)