Metaforen om å «fange Gud i skjegget» bruker et bilde der selv noe så absurd som å fysisk gripe et stykke guddommelig form symboliserer et forsøk på å gripe noe iboende uoppnåelig og flyktig.

Hvordan illustrerer metaforen om å «fange Gud i skjegget» et forsøk på

Metaforen om å «fange Gud i skjegget» bruker et bilde der selv noe så absurd som å fysisk gripe et stykke guddommelig form symboliserer et forsøk på å gripe noe iboende uoppnåelig og flyktig. I denne sammenhengen gjenspeiler oppfordringen om å «legg skjegget frem, øynene mot himmelen, du vil se Gud!» ideen om at ønsket om å kjenne en høyere virkelighet blir til en latterlig, nesten rituell tro på at det er mulig å gripe noe ved fysisk handling, som faktisk alltid unngår forståelse og direkte persepsjon.

Meningen med metaforen er nettopp at den høyeste sannheten eller det guddommelige nærværet forblir utenfor rekkevidden til vanlige forståelsesmidler. Forsøket på å forstå dem bokstavelig, gjennom interaksjon med et fysisk symbol (skjegg), understreker absurditeten og paradokset i et slikt foretagende. Den ultimate virkeligheten er derfor unnvikende: den forblir alltid utenfor uansett hvor vi ser etter den i vanlige, materielle eller hverdagslige manifestasjoner.

Støttende sitat(er):
«Hei, opium,» roper han til den gråskjeggete presten i Moskva-palasskirken, «legg skjegget frem, øynene mot himmelen, du vil se Gud!» (Kilde: lenke txt)