En lang ventetid får en person til å oppfatte fremtiden som noe usikkert og fjernt, nettopp fordi fremtiden bare eksisterer som en forventning, og ikke som en konkret hendelse.

Hvorfor får en lang ventetid en person til å føle usikkerhet og fjernh

En lang ventetid får en person til å oppfatte fremtiden som noe usikkert og fjernt, nettopp fordi fremtiden bare eksisterer som en forventning, og ikke som en konkret hendelse. Den indre oppfatningen av tid er slik at nåtiden er flyktig, og fremtiden, som bare forblir en sfære av venting, oppløses gradvis i usikkerhet og avstand. Som en av kildene sier:
«Lang er ikke fremtid - den eksisterer ikke; En lang fremtid er en lang ventetid på fremtiden. Det er ikke fortiden, som ikke eksisterer, som er lang; En lang fortid er et varig minne fra fortiden.» (Kilde: lenke txt)

Denne uttalelsen understreker at siden fremtiden ikke har noe fast innhold og stadig utsettes, oppfatter bevisstheten vår den som noe tåkete og forsinket. Hvis forventningen er langvarig, blir forventningen om selve fremtiden så lang at dens mulighet for forekomst mister sin konkresjon, blir mindre håndgripelig og nesten umerkelig. Som den andre kilden bekrefter:
«Jo lenger vi venter på det, jo mer våre håp har vist seg å være illusoriske, jo mer vage blir muligheten for at det oppstår i fremtiden; den trekker seg tilbake for oss i en unnvikende avstand, vi venter ikke lenger på den i morgen og i overmorgen, men bare 'om noen få år', og ingen kan forutsi hvor mange år vi skal vente på den ...» (Kilde: lenke txt)

Når ventetiden fortsetter i lang tid, fører det til at fremtiden slutter å bli oppfattet som noe reelt og oppnåelig, men blir en ubestemt, tåkete horisont, langt fra våre retningslinjer i det virkelige liv. Denne psykologiske følelsen av usikkerhet og avstand oppstår ved at våre håp og forventninger ikke finner fortsettelse i den konkrete nåtiden, men bare er preget i en lang, kontinuerlig venteprosess.