Den paradoksale sameksistensen mellom ønsket om selvoppholdelse og trangen til selvdestruksjon kan forklares som et uttrykk for den dype dualiteten i den menneskelige psyken, der det samtidig er krefter rettet mot å opprettholde liv og impulser som presser et menneske til selvdestruksjon.

Hvordan kan vi forklare den paradoksale sameksistensen mellom ønsket o

Den paradoksale sameksistensen mellom ønsket om selvoppholdelse og trangen til selvdestruksjon kan forklares som et uttrykk for den dype dualiteten i den menneskelige psyken, der det samtidig er krefter rettet mot å opprettholde liv og impulser som presser et menneske til selvdestruksjon. Ifølge et av konseptene lever både kraftige livsinstinkter og destruktive tendenser i det menneskelige ubevisste. For eksempel, som nevnt:

«Selvmord er først og fremst en forferdelig innsnevring av bevisstheten, det ubevisste oversvømmer bevissthetsfeltet. I det ubevisste mennesket lever ikke bare et kraftig livsinstinkt, men også et instinkt for død. Freud gjør til og med en hel metafysikk ut av det. Det er en feil å tro at mennesket bare streber etter liv og selvoppholdelse, det streber også etter død og selvødeleggelse. Vi er redde for å se på bunnen av frykt, og samtidig er det noe som presser oss til å fordype oss i frykt, feste blikket på frykt, bringe den til skrekknivå. Vi er tiltrukket av å skynde oss ned i avgrunnen.»
(Kilde: lenke txt)

Et annet syn understreker at selve ønsket om selvoppholdelse er paradoksalt i seg selv, siden det, som er rettet mot fortsettelsen av eksistensen, samtidig inneholder et element som motsier livets naturlige varighet. I denne sammenheng heter det at:

«Og hvis naturens 'endelige mål' og 'perfeksjon' er livet som en fortsettelse av tilværelsen, så viser individets 'naturlige' streben etter selvoppholdelse seg å være en 'unaturlig' tendens. For den fornekter naturens eksistensialitet «i samsvar med naturen»: livet som varighet. Dermed viser det seg at vårt «andre ønske» ikke er i samsvar med naturen, fordi ønsket om selvoppholdelse samtidig er en tiltrekning til døden.»
(Kilde: lenke txt)

I tillegg suppleres dynamikken i interne stridigheter med spenningen mellom behovet for sikkerhet og behovet for utvikling. Jakten på sikkerhet har en tendens til å hemme risiko og endring, mens utvikling som prosess innebærer risiko og muligheten for ødeleggelse av etablerte strukturer. Dermed konkurrerer disse to behovene ikke bare, men gir også næring til hverandre, og er sammenhengende aspekter av den samme vitale energien.

For å oppsummere er dette paradokset ikke en tilfeldig anomali, men et dypt forankret trekk ved menneskets natur der selv de mest destruktive impulser inneholder en eller annen forbindelse til tilværelsens grunnleggende livsenergi.

Støttende sitat(er):
«Selvmord er først og fremst en forferdelig innsnevring av bevisstheten, det ubevisste oversvømmer bevissthetsfeltet. I det ubevisste mennesket lever ikke bare et kraftig livsinstinkt, men også et instinkt for død. Freud gjør til og med en hel metafysikk ut av det. Det er en feil å tro at mennesket bare streber etter liv og selvoppholdelse, det streber også etter død og selvødeleggelse. Vi er redde for å se på bunnen av frykt, og samtidig er det noe som presser oss til å fordype oss i frykt, feste blikket på frykt, bringe den til skrekknivå. Vi er tiltrukket av å skynde oss ned i avgrunnen.» (Kilde: lenke txt)

«Og hvis naturens 'endelige mål' og 'perfeksjon' er livet som en fortsettelse av tilværelsen, så viser individets 'naturlige' streben etter selvoppholdelse seg å være en 'unaturlig' tendens. For den fornekter naturens eksistensialitet «i samsvar med naturen»: livet som varighet. Dermed viser det seg at vårt «andre ønske» ikke er i samsvar med naturen, fordi ønsket om selvoppholdelse samtidig er en tiltrekning til døden.» (Kilde: lenke txt)