Dostojevskijs arbeider demonstrerer ideen om at i dypet av menneskesjelen kan det aldri være et rent kreativt prinsipp – det er alltid sammenvevd med en iboende impuls til selvdestruksjon.

Hvordan gjenspeiler litteraturen, for eksempel verkene til Gogol og Do

Dostojevskijs arbeider demonstrerer ideen om at i dypet av menneskesjelen kan det aldri være et rent kreativt prinsipp – det er alltid sammenvevd med en iboende impuls til selvdestruksjon. For eksempel, i «Idioten», gjennom ordene til Lebedevs helt, formidles ideen om at «instinktet for selvdestruksjon, sammen med instinktet for selvoppholdelse, bor i menneskehetens hjerte» (kilde: lenke txt). Denne uttalelsen understreker at selv de mest livssøkende individene har destruktive impulser som manifesterer seg som en form for masochisme i det vanlige livet.

I tillegg påpeker Dostojevskij at en slik dualitet – det destruktive prinsippet – er uatskillelig fra det skapende prinsippet: «Dostojevskij bemerket for lenge siden at ødeleggelsesinstinktet er like karakteristisk for menneskesjelen som skapelsesinstinktet» (kilde: lenke txt). Her stilles spørsmålet om at en persons sanne natur er kompleks og motstridende, og bare det høyeste lederskapet (i hans tilfelle opplysning og åndelig orientering) kan lede disse kreftene i en kreativ retning.

Når det gjelder Gogols verker, selv om sitatene ovenfor ikke er direkte relatert til hans arbeid, er Gogols litteratur også gjennomsyret av skildringen av dualiteten i menneskenaturen. I hans arbeider kan man ofte se hvordan karakterene, utad streben etter en normal tilværelse og selvoppholdelse, opplever indre motsetninger og manifestasjoner av selvdestruktivitet – enten det er gjennom groteske bilder eller ironiske situasjoner som gjenspeiler sjelens ustabilitet og paradoks.

Dermed gjenspeiler litteraturen uatskilleligheten mellom instinktet for selvdestruksjon og instinktet for selvoppholdelse gjennom skildringen av indre kamp, der konflikten mellom destruktive impulser og ambisjoner for livet blir den viktigste drivkraften for karakterene og handlingen. Denne ideen lar leseren se at menneskets natur ikke bare kan reduseres til den rasjonelle jakten på overlevelse – den balanserer hele tiden mellom motsetninger, noe som gjør hver karakter, enten det er i Dostojevskij eller Gogol, til en dypt motsetningsfylt og kompleks figur.

Støttende sitat(er):
«Dostojevskij, gjennom Lebedevs munn, uttrykker ideen om at «selvødeleggelsesinstinktet, sammen med selvoppholdelsesdriften, bor i menneskehetens hjerte» (kilde: lenke txt).

«Dostojevskij bemerket for lenge siden at instinktet til ødeleggelse er like karakteristisk for menneskesjelen som skaperinstinktet. De kan bare gjøre dette hvis de er opplyst, ledet og veiledet av Gud...» (kilde: lenke txt).