Hvordan kan et overdrevent ønske om selvhevdelse føre til selvydmykels
Basert på de utvalgte utdragene er det hypertrofierte ønsket om selvhevdelse ofte en manifestasjon av en skjult følelse av mindreverdighet, som en person prøver å kompensere for ved å skape en illusorisk følelse av sin egen betydning. Samtidig, når forsøk på selvhevdelse blir overdrevne og til og med påtrengende, kan de bli til det motsatte fenomenet – selvydmykelse. Denne paradoksale mekanismen fungerer som følger: En person som opplever indre usikkerhet og en følelse av utilstrekkelighet, kan med vilje forringe seg selv, og dermed unngå den reelle risikoen for ytre ydmykelse. Selvydmykelse fungerer på sin side som et beskyttende skjold – den bevisste hypertrofien av selvfornedrelse lar deg få "bevis på det motsatte" av din betydning, når en person føler inni seg selv at selv en bevisst undervurdering av sin egen rolle er et tegn på styrke, siden han på denne måten forhindrer angrep utenfra.Denne doble dynamikken sees tydelig i gjennomgangene av Adlers forskning. Ifølge forfatteren henger ønsket om overlegenhet og samtidig tendensen til selvydmykelse sammen gjennom et internt mindreverdighetskompleks. «La oss understreke at denne streben ofte manifesterer seg i motsatt form av dens grunnleggende natur, og blir til sin motsetning, nemlig i fenomenet selvydmykelse, som er «mer enn stolthet». For den som ydmyker seg selv og dermed redder seg selv fra ydmykelse fra andre, og forventer ofte protestrespons. Hovedbevisstheten om den enorme selvfornedrelsen gir en person et halvbevisst «bevis på det motsatte» av hans betydning, oppnådd gjennom selvfornedrelsens hypertrofi. Etter Adlers forskning er det ikke lenger noe behov for å bevise slektskapet av stolthet og selvfornedrelse.» (Kilde: lenke txt)I tillegg indikerer begrepet kompensasjon for mindreverdighet, omtalt i andre utdrag, at ønsket om selvhevdelse ofte stammer fra en følelse av utilstrekkelighet. Folk streber etter å bevise sin betydning både for seg selv og for andre – men innerst inne forstår de sin sårbarhet, noe som genererer behov for beskyttelse på bekostning av overdreven selvironi. Dermed fører et overskudd av ønsket om selvhevdelse ikke bare til en illusorisk følelse av overlegenhet, men også til paradoksal selvydmykelse, som fungerer som et psykologisk forsvar mot mulige kritiske evalueringer eller ytre ydmykelse.Støttende sitat(er):"La oss understreke at denne streben ofte manifesterer seg i motsatt form av dens grunnleggende natur, og blir til sin motsetning, nemlig i fenomenet selvydmykelse, som er "mer enn stolthet". For den som ydmyker seg selv og dermed redder seg selv fra ydmykelse fra andre, og forventer ofte protestrespons. Hovedbevisstheten om den enorme selvfornedrelsen gir en person et halvbevisst «bevis på det motsatte» av hans betydning, oppnådd gjennom selvfornedrelsens hypertrofi. Etter Adlers forskning er det ikke lenger noe behov for å bevise slektskapet av stolthet og selvfornedrelse.» (Kilde: lenke txt)«Denne viljen til illusjon finner sin forklaring i egosentrismen til sjelens lavere instinkter. Hver person er tilbøyelig til å skape en verden av illusjoner der han vil hevde, i sine egne eller andres øyne, sin innbilte overlegenhet. ... Ønsket om overlegenhet, som ønsket om nytelse, følger ikke av en verdinøytral tilstand, men av følelsen av ens utilstrekkelighet...» (Kilde: lenke txt)Dermed blir det hypertrofierte ønsket om selvhevdelse til en mekanisme for selvydmykelse som en måte å beskytte mot en konstant følelse av mindreverdighet, noe som er helt i samsvar med prinsippene identifisert i Adlers forskning.