Enhver verbal eller billedlig betegnelse på Gud viser seg å være omtrentlig nettopp fordi menneskelige uttrykksmåter – språk og bilder – er begrenset til endelige, bestemte begreper og former.

Hvorfor er enhver verbal eller billedlig betegnelse på Gud bare omtren

Enhver verbal eller billedlig betegnelse på Gud viser seg å være omtrentlig nettopp fordi menneskelige uttrykksmåter – språk og bilder – er begrenset til endelige, bestemte begreper og former. Mennesket er i stand til å navngi Gud ved å navngi ham, i analogi med måten han navngir seg selv på, det vil si ved å projisere sin natur på det guddommelige. Dermed er enhver navngivning av Gud antropomorf, og gjenspeiler bare en del av hans sanne essens, som forblir transcendent, ubeskrivelig og unavngivende. Dette understreker at bokstavelige metoder for å beskrive det guddommelige ikke kan inneholde Guds uendelighet og grenseløshet, siden språket bare kan formidle det som er begrenset av grensene for form, mål og definisjon av menneskelig erfaring.

Støttende sitat(er):
«Ethvert navn på Gud som mottas som et resultat av Guddommens åpenbaring om seg selv, enten det er naturlig eller bevisst, er antropomorft i den forstand at mennesket i seg selv eller gjennom seg selv, som et makrokosmos eller mikrokosmos, erkjenner Guds essens. Og derfor har slike navn alltid en menneskelig betydning og betydning, de er en projeksjon av det menneskelige på det guddommelige, eller omvendt, av det guddommelige på det menneskelige.» (Kilde: lenke txt)

«For Klemens er det menneskelige språkets manglende evne til å uttrykke den guddommelige essensen forbundet med uendeligheten, og følgelig med Guds ubestemthet (areigop). I språk er det mulig å uttrykke bare noe bestemt, med en grense, et mål, en form. Men Gud er uendelig, umålelig og ikke begrenset til en bestemt form, og derfor er han navnløs.» (Kilde: lenke txt)