Barndommen er en tid da enhver opplevelse, uavhengig av omfang, setter sitt umerkelige, men varige preg på vår personlighet.

Dype spor av barndommen: Hvordan små øyeblikk former livene våre

Barndommen er en tid da enhver opplevelse, uavhengig av omfang, setter sitt umerkelige, men varige preg på vår personlighet. Følelser som følger med sterke følelsesmessige opplevelser eller tvert imot tilsynelatende ubetydelige øyeblikk, kan bli innprentet i dypet av bevisstheten vår og påvirke resten av livet vårt. Inntrykk, som levende bilder, lagres ikke så mye i den overfladiske bevisstheten som de akkumuleres inni oss, og gjenopplives igjen og igjen i hukommelsen vår.

Når et barn står overfor akutte følelser, selv om ubehagelige hendelser raskt passerer gjennom bevisstheten, er deres "ekko" festet dypt i sjelen. Disse følelsesmessige arrene, usynlige, men langvarige, kan påvirke dannelsen av karakter og verdensbilde, noen ganger gå ubemerket hen, men bestemme fremtidige reaksjoner og beslutninger. Like imponerende er opplevelsen knyttet til de første små feilene som ble lagt merke til, som barndomshistorien med ponnien, da ønsket om å overvinne noe nytt ble til et uventet fall. En slik hendelse, til tross for sin ubetydelighet ved første øyekast, kan bli en lys milepæl i minnet og bidra til utviklingen av en spesiell holdning til livet.

Som et resultat kan vi si at barndomsopplevelser – enten det er smertefulle konflikter eller til og med en enkel hendelse – er grunnlaget for vår indre verden. De former oss, styrer vår livsvei og minner oss om at i hjertet av personligheten ligger ikke bare majestetiske hendelser, men også hverdagslige bagateller fylt med emosjonalitet og nyhet.

Hvilke øyeblikk fra barndommen setter de dypeste sporene i minnet ditt?

Fra materialet er det klart at i barndommen etterlater ikke bare tydelig smertefulle, motstridende opplevelser dype spor, men også, ved første øyekast, ubetydelige hendelser som til slutt danner en personlighet og påvirker hele livet. Dermed bemerker en av kildene:

«De alvorligste krenkelsene, de vanskeligste konfliktene går raskt gjennom barnets bevissthet og etterlater nesten ingen spor i den empiriske personligheten: de faller ned i dypet av sjelen (og der blir de styrket i sitt giftige innhold)...» (Kilde: lenke txt, side: 62).

Denne uttalelsen indikerer at det er de vanskelige, følelsesmessig mettede øyeblikkene som er i stand til, til tross for deres korthet i bevisstheten, å samle seg "i dypet av sjelen" og etterlate et umerkelig, men langsiktig spor.

I tillegg til smertefulle opplevelser, etterlater disse tilsynelatende ubetydelige hendelsene også dype spor. For eksempel understreker historien om en barndomsopplevelse med en ponni at selv en hendelse eller fiasko kan fikses i minnet og påvirke livsholdninger. En av disse beskrivelsene sier:

«Da jeg var tre år gammel, kjøpte faren min to ponnier til oss. Han førte dem i båndene til huset. Søsteren min, som var tre år eldre enn meg, tok ett bånd og førte triumferende ponnien sin nedover gaten. Min egen ponni, som skyndte seg etter den første, gikk for fort for meg og slapp meg med ansiktet ned i gjørma. Dette er hvor ærefullt den begivenheten jeg ventet på med en slik glede, endte!» (kilde: lenke txt).

Dermed inkluderer barndomsminner både dype følelsesmessige arr forårsaket av tung harme og konflikter, og tilsynelatende enkle, ubetydelige øyeblikk som, på grunn av deres nyhet og emosjonelle farge, forblir med oss hele livet.

Støttende sitat(er):
«De alvorligste krenkelsene, de vanskeligste konfliktene går raskt gjennom barnets bevissthet og etterlater nesten ingen spor i den empiriske personligheten: de faller ned i dypet av sjelen (og der blir de styrket i sitt giftige innhold)...» (Kilde: lenke txt, side: 62).

"Det skal bemerkes her at barnets sjel er spesielt øm og skjør i denne perioden. Noen ganger synker tilsynelatende ubetydelige hendelser dypt inn i barnets sjel og gjør seg gjeldende gjennom hele livet.» (Kilde: lenke txt, side: 62).

«Da jeg var tre år gammel, kjøpte faren min to ponnier til oss. Han førte dem i båndene til huset. Søsteren min, som var tre år eldre enn meg, tok ett bånd og førte triumferende ponnien sin nedover gaten. Min egen ponni, som skyndte seg etter den første, gikk for fort for meg og slapp meg med ansiktet ned rett i gjørma...» (kilde: lenke txt).