Kunnskapen om Gud fremstår som en fantastisk kombinasjon av en analytisk tilnærming og en dypt personlig erfaring, der intellektuell undersøkelse gir grunnlag for å møte det guddommelige, og ånden og hjertet bringer levende kraft og sann transformasjon til denne prosessen.

Veien til å kjenne det guddommelige: Syntese av sinn og hjerte

Kunnskapen om Gud fremstår som en fantastisk kombinasjon av en analytisk tilnærming og en dypt personlig erfaring, der intellektuell undersøkelse gir grunnlag for å møte det guddommelige, og ånden og hjertet bringer levende kraft og sann transformasjon til denne prosessen. Begynnelsen på denne veien er basert på menneskets evne til å analysere verden rundt seg, sammenligne fakta og se i naturens naturlige struktur den iboende visdommen som reiser spørsmål om skapelsens orden, harmoni og intensjonalitet. Det er denne rasjonelle tilnærmingen som forbereder sinnet på en mer subtil oppfatning av høyere sannheter.

Etter hvert som du går dypere på kunnskapens vei, skifter vekten: hjertet og følelsene blir ledere for direkte kommunikasjon med det guddommelige. Stadiet da kjærlighet og personlig erfaring begynner å spille en ledende rolle, gjør tørr intellektuell kunnskap til en levende, følelsesmessig rik og transformerende virkelighet. Det er denne personlige erfaringen, basert på et intimt forhold og sensuell enhet, som gjør det mulig å forstå Gud i all hans dybde. På denne måten konkurrerer ikke fornuft og følelse – de utfyller hverandre perfekt, og gjør den tradisjonelle søken etter sannhet til en dynamisk, mangefasettert reise.

Avslutningsvis kan det sies at sann kunnskap om Gud er umulig uten en harmonisk kombinasjon av rasjonell analyse og sanseopplevelse. En slik tilnærming avslører essensen av det guddommelige til det fulle: først gjennom forståelse og forberedelse av sinnet, og deretter gjennom opplevelsen som fyller livet med mening og energi. Den sanne veien til det guddommelige er åpen for alle som er villige til å søke, analysere og føle på samme tid, slik at sinn og hjerte kan gå hånd i hånd.

Hvordan forholder den tradisjonelle søken etter kunnskap om Gud seg til personlig erfaring med direkte kommunikasjon med det guddommelige?

Den tradisjonelle søken etter kunnskap om Gud og personlig erfaring med direkte kommunikasjon med det guddommelige i kildene som vurderes, motsier ikke hverandre, men representerer tvert imot to komplementære aspekter ved veien til det guddommelige. På den ene siden begynner intellektuell, rasjonell kunnskap om Gud med en «sammenligning av fakta» og en systematisk forståelse av omverdenen. Således sier en av passasjene:
«På ethvert nivå av vitenskapelig utdanning er vår fornuft i stand til å sammenligne de fakta som er kjent for den, som det kanskje rett og slett ikke er vanlig å være oppmerksom på. Dette lar oss spørre oss selv: hvorfor naturen ... Er den arrangert så intelligent, så gjennomtenkt, som om den med vilje opprettholder livet og til menneskets beste? … Fra akkumuleringen av sensorisk informasjon så han direkte til Gud. Dette er det første, laveste stadiet av kunnskapen om Gud. Hvor godt det er å komme til i det minste henne! …» (kilde: lenke txt)

Dermed begynner den tradisjonelle søken etter kunnskap med en analytisk virkelighetsoppfatning, som gjør det mulig å forberede sinnet på møtet med det guddommelige. Men etter hvert som denne veien blir dypere, går mental innsats inn i hjertets og åndens rike. I en annen kilde er tre betingede stadier av erkjennelse av Gud skissert: "Gud begynner å bli erkjent først og fremst av fornuften, og troen blir født i mennesket. Menneskehjertet deltar også i kunnskapen om Gud..., og da blusser kjærligheten til Gud opp til en flamme og blir livets ledende prinsipp; da slutter sjelen seg virkelig til (kunnskapen om Gud) fellesskap med Gud» (kilde: lenke txt). Her kan man se at etter rasjonell forståelse kommer det et stadium av personlig erfaring, hvor sensuell og følelsesmessig forening med det guddommelige blir avgjørende.

I tillegg understreker flere sitater at selve Guddommens karakter ikke kan forstås fullt ut uten deltakelse av en personlig holdning som overskrider løsrevet intellektuell kunnskap. I en av passasjene er det notert:
«Hvis vi nå vender oss til dette forholdet, vil vi lett oppdage at ... å ha erfaring – det guddommelige er utenfor og uavhengig av sitt forhold til meg. … Denne holdningen er ikke bare den eneste måten jeg kan nå det guddommelige på, nærme meg det, ...» (Kilde: lenke txt)

Dermed blir personlig erfaring av direkte fellesskap med det guddommelige sett på som en integrert del av kunnskapen om Gud, uten hvilken intellektuell kunnskap ville være ufullstendig. Studiet og søken i fornuftens rike forbereder mennesket på opplevelsen av et dypt personlig møte med det guddommelige, og selve opplevelsen, legemliggjort gjennom følelser, kjærlighet og livstransformasjon, gir denne kunnskapen levende og autentisitet.

Støttende sitat(er):
«På ethvert nivå av vitenskapelig utdanning er vår fornuft i stand til å sammenligne fakta som er kjent for den ... Fra akkumuleringen av sensorisk informasjon så han direkte til Gud. Dette er det første, laveste stadiet av kunnskapen om Gud. …» (kilde: lenke txt)

"For begge er det flere veier og mange (eller rettere sagt, et uendelig antall) grader av erkjennelse og assimilering. La oss betinget dele denne erkjennelsen i tre deler. 1. Gud begynner å bli kjent først og fremst ved fornuft, og troen fødes i mennesket. 2. Menneskehjertet deltar også i kunnskapen om Gud. … 3. Til slutt blusser Guds kjærlighet opp til en flamme og blir livets ledende prinsipp; da slutter sjelen seg virkelig til (kunnskapen om Gud) fellesskap med Gud. La oss begynne med kunnskapen om Gud ved fornuften.» (Kilde: lenke txt)

«Hvis vi nå vender oss til dette forholdet, vil vi lett oppdage at ... å ha erfaring – det guddommelige er utenfor og uavhengig av sitt forhold til meg. …» (Kilde: lenke txt)