Kunnskap uten motsigelser: Ideal eller illusjon?
I tankens og logikkens verden har det alltid vært et kall til absolutt sannhet – kunnskap blottet for motsetninger. På den ene siden synes ideen om kunnskap som et system av strenge, faste utsagn, der de klassiske logikkens lover trer i kraft, å være et upåklagelig ideal. Denne tilnærmingen krever at hvert innhold er klart definert, selvdefinert og ikke i konflikt med seg selv, som i en ren og ubestridelig enhet.
Men når vi nærmer oss virkeligheten av den menneskelige opplevelsen, blir bildet mye mer komplekst. Begrensningen av vår persepsjon og tenkning fører til det faktum at motsetninger uunngåelig oppstår i ethvert kunnskapssystem. Ideen om absolutt, utvilsom sannhet går inn i filosofisk refleksjon, der selv de dypeste tankestrukturene har sine paradokser og antinomier. Dessuten understreker fristelsen til å assosiere kunnskap uten motsigelse med utmerket, guddommelig enkelhet ytterligere gapet mellom ideal og praksis.
Derfor, mens jakten på kunnskap fri for motsetninger forblir et majestetisk og spennende mål, er det mer som en retning enn en faktisk prestasjon. Denne ideen inspirerer oss til en konstant søkebevegelse, og minner oss om at hver sannhet er resultatet av en kompleks og dynamisk prosess for å forstå verden, hvor motsetninger er uunngåelige, og sannhet alltid er litt uoppnåelig.
Kan kunnskap kalles en der det ikke er noen motsetninger, og hva slags kunnskap er det?
Svaret er ganske komplisert, siden begrepet kunnskap blottet for motsetninger diskuteres fra to sider. På den ene siden kan formelt kunnskap beskrives som et sett av klart definerte, logisk faste innhold, der logikkens klassiske prinsipper opererer – loven om identitet, loven om motsigelse og loven om den ekskluderte midten. For eksempel forklarer en av kildene at "Formen for abstrakt innhold A betyr: 1) at A er nettopp seg selv, ...; 2) at det ikke er noe annet, at det skiller seg ut fra alt annet («A er ikke ikke-A» – loven om «motsigelse») og 3) at denne forskjellen fra alt annet unikt bestemmer det...» (kilde: lenke txt). Her betraktes kunnskap som et system, hvis sammensetning bestemmes av strenge logiske lover, det vil si som en form der noe innhold ikke tillater intern motsigelse.
På den annen side er det den oppfatning at den absolutte, endelige sannheten, på grunn av den menneskelige fornufts begrensninger, generelt er uoppnåelig, og all vår kunnskap er tilbøyelig til å inkludere uløselige motsigelser eller antinomier. Videre påpeker noen resonnementer at kunnskap, blottet for motsigelser, ikke er iboende i de begrensede tingene i menneskelig erfaring, men i det som kan kalles den guddommelige enhet. For eksempel bemerker en kilde:
«Han forstår guddommelig enhet som fravær av motsetninger: 'Navn kjemper ikke med hverandre, som er karakteristisk for motsetningenes natur, når det er umulig, siden den ene eksisterer, å betrakte den andre med den. Det er nettopp forskjell i essens som er uforenlig med enkelhet: 'Siden den guddommelige naturen er enkel og uforanderlig, og avviser all forskjell i essens, aksepterer den ikke i seg selv, så lenge den forblir ett, betydningen av mangfold'» (kilde: lenke txt).
Derfor, hvis kunnskap skal betraktes som et system der det ikke er noen motsigelser, må den være absolutt selvbestemt, streng og unik, akkurat som den guddommelige enheten er beskrevet, som er udelelig og enkel av natur. Men i praktisk kognisjon, begrenset av rammeverket for menneskesinnet og erfaringen, er motsetninger ofte uunngåelige. Det vil si at idealet om kunnskap uten motsigelse forblir over det rasjonelle menneskets oppnådde evner og er snarere ideen om perfekt, absolutt kunnskap enn praktisk virkelighet.
Støttende sitat(er):
«Formen på det abstrakte innholdet i A betyr: 1) at A er nettopp seg selv, noe iboende identisk («A er A» ..., «A er ikke ikke-A» – loven om «motsigelse» ...)» (Kilde: lenke txt)
«Han forstår guddommelig enhet som fravær av motsetninger: «Navn kjemper ikke med hverandre ... For den guddommelige naturen er enkel og uforanderlig...» (Kilde: lenke txt)