Fullkommen enhet av sjeler
Den bibelske beretningen om skapelsen av Adam og Eva tegner et fantastisk bilde av et dypt og helhetlig forhold, der foreningen av en mann og en kvinne går utover enkel fysisk kontakt. I denne eldgamle historien presenteres partnere ikke som tilfeldige følgesvenner, men som to uatskillelige halvdeler av en enkelt helhet, forent av åndelige bånd og gjensidig anerkjennelse.
Begynnelsen av denne fortellingen beskriver en urharmoni der intim forening ble oppfattet som et hellig bånd skjenket av skjebnen. Her blir fysisk intimitet en refleksjon av en altoppslukende åndelig forening – når forholdet mellom en mann og en kvinne blir til en manifestasjon av en forutbestemt enkelt essens, der hver av partene føler fullstendig organisk gjensidig avhengighet.
Dette synet legger grunnlaget for det tradisjonelle synet på ekteskapet, der intimitet får en dobbel betydning: på den ene siden er det en biologisk forbindelse, og på den andre siden er det et dypt åndelig fellesskap gjennomsyret av gjensidig respekt og tillit. Historien om Adam og Eva inspirerer oss til å strebe etter et forhold der hver partner blir en integrert del av den andres liv, og ekteskapet blir en arena for manifestasjonen av de høyeste verdiene av menneskelig enhet.
Dette eldgamle konseptet minner oss om at den sanne skjønnheten i intime forhold ikke bare ligger i den fysiske foreningen, men også i evnen til å se i den andre en refleksjon av ens dypeste essens, noe som gjør den menneskelige foreningen virkelig hellig og evig.
Hvordan former den bibelske fortellingen om Adam og Eva konseptet om intime forhold i tidlig menneskelig erfaring?
Den bibelske fortellingen om Adam og Eva bygger idealet om intime forhold som en dypt åndelig og integrert forening mellom en mann og en kvinne. Denne foreningen oppfattes ikke bare som en fysisk forening, men som en manifestasjon av indre enhet og gjensidig anerkjennelse, når den ene blir en uatskillelig del av den andre. Dermed er forholdet mellom Adam og Eva symbolsk formalisert gjennom begrepet "to kjød", som understreker deres uatskillelighet og gjensidige fullstendighet. For eksempel sier en passasje:
«Og slik viser Adam seg å være så klok og så dypt gjennomtrengt i mysteriet om menneskelig dualitet, at han i en profetisk opplysning vitner om hvem som står foran ham. Og mannen sa: 'Se, dette er ben av mine ben og kjøtt av mitt kjød'... Og videre, med profetisk klarsyn, uttrykker Adam ekteskapets hellige essens: "Og de to skal være ett kjød" (kilde: lenke txt, side: 787).
Disse ordene gjenspeiler ideen om at en intim forening er en forhåndsbestemt forening, der en kvinne ikke oppfattes som et fremmed komplement, men som en organisk og uunngåelig del av en mann. En slik forståelse gir grunnlaget for det påfølgende ekteskapsidealet, der intime forhold blir et rom for åndelig intimitet og gjensidig tillit.
Fortellingen bemerker også at den opprinnelige tilstanden i forholdet var preget av harmoni og renhet, uten å undertrykke kjødelige ønsker av negativ karakter:
Adam og Eva, som opplevde hverandre som mann og hustru, to i ett kjød, var i en tilstand av harmoni og jomfruelighet. De var fri for ondskap og brennende begjær ...» (kilde: lenke txt).
På denne måten danner den bibelske teksten et bilde av intime relasjoner i tidlig menneskelig erfaring som en ideell og perfekt forening der det fysiske båndet er uløselig knyttet til det åndelige aspektet ved forening. Denne ideen påvirker den tradisjonelle oppfatningen av ekteskap, der intimitet ikke bare blir sett på gjennom fødselens prisme, men også som en manifestasjon av dyp, åndelig kommunikasjon mellom mennesker.
Støttende sitat(er):
«Og slik viser Adam seg å være så klok og så dypt gjennomtrengt i mysteriet om menneskelig dualitet, at han i en profetisk opplysning vitner om hvem som står foran ham. Og mannen sa: 'Se, dette er ben av mine ben og kjøtt av mitt kjød'... Og videre, med profetisk klarsyn, uttrykker Adam ekteskapets hellige essens: "Og de to skal være ett kjød" (kilde: lenke txt, side: 787).
Adam og Eva, som opplevde hverandre som mann og hustru, to i ett kjød, var i en tilstand av harmoni og jomfruelighet. De var fri for ondskap og brennende begjær ...» (kilde: lenke txt).