Kraften i å stå til ansvar overfor den evige dom
I moderne religiøs diskurs kan man observere et fenomen når overbeviste troende føler et akutt ansvar for andres frelse og tyr til skremselsmetoder i et forsøk på å vekke en bevissthet hos ikke-troende om den uunngåelige og dømmende evige straffen. Denne tilnærmingen er basert på en dyp indre opplevelse av frykt ikke så mye for døden i seg selv, men for den kommende endelige dommen, som etter deres mening kan endre livsveien til hver person. Disse menneskene ser i vantro ikke bare en avvisning av dogmer, men et helt verdensbilde som kan trenge inn i hverdagen og gjøre den til en konstant tilstand av indre kaos og lidelse.I dette dynamiske trossystemet dannes et spesielt moralsk ansvar når behovet for å advare om evig fordømmelse blir grunnlaget for deres holdning til andre. Selv om troende selv ikke opplever konstant terror i hverdagen, blir deres bevissthet om uunngåeligheten av guddommelig dom en drivkraft. For det er følelsen av gru over dommen og helvete, som bare er tilgjengelig for dem som dypt tror på eksistensen av evig straff, som driver dem til aktivt å søke å gjøre tvilernes liv til en sterk advarsel om åndelige risikoer.På denne måten får samtalen om tro en spesiell farge – fra rolig religiøs selvutfoldelse til energiske, til og med dramatiske forsøk på å veilede på frelsens vei. Til syvende og sist blir denne typen trusler ikke så mye et resultat av personlig frykt som det endelige ansvaret for andres skjebne, en påminnelse om at evig dom og åndelige valg er spørsmål som krever oppmerksomhet og besluttsomhet i vår tid.
Hvorfor skremmer noen troende, uten frykt for helvete, ikke-troende?Noen troende tyr til å skremme ikke-troende fordi det er nettopp på grunnlag av deres spesielle oppfatning av ansvar overfor den evige dommen at de finner det nødvendig å advare sterkt om at vantro fører til evig straff. Som en av de siterte kildene understreker: "Vantro er ikke bare skjebnen til mennesker som fornekter Gud; den trenger dypt inn i livene våre; vi bare irriterer folk, klamrer oss til dem, irriterer dem, plager dem og gjør livene deres til et helvete under et godt påskudd» (kilde: lenke txt). Her forklarer forfatteren at slik oppførsel ikke er diktert så mye av frykt for ens egen frelse, som av ønsket om å tvinge andre til å ta hensyn til behovet for frelse.I tillegg er det en oppfatning som sier at "dette ansvaret er ikke kjent av dem som er fast overbevist om at det ikke finnes noen udødelighet ... Uutholdelig, ultimat skrekk er ikke dødens redsel, men redselen for dommen og helvete. Vantro vet det ikke, bare troende vet det» (kilde: lenke txt). Ifølge denne oppfatningen er det nettopp de som er klar over alvorlighetsgraden av den kommende evige dommen og opplever indre redsel fra den, som prøver å vende ikke-troende til behovet for åndelig korreksjon gjennom advarsler og trusler.Derfor, selv om troende selv kanskje ikke opplever en konstant frykt for helvete i hverdagen, oppfatter de essensen av evig dom som en integrert del av religiøst ansvar. Dette fører til at de bruker trusler og advarsler om helvete i sin omgang med ikke-troende for å oppmuntre dem til å omvende seg og endre sin livskurs.Støttende sitat(er):«Vantro er ikke bare mange mennesker som fornekter Gud; den trenger dypt inn i livene våre; vi bare irriterer folk, klamrer oss til dem, irriterer dem, plager dem og gjør livene deres til et helvete under et godt påskudd.» (Kilde: lenke txt)«Dette ansvaret er ikke kjent for dem som er fast overbevist om at det ikke finnes noen udødelighet ... Uutholdelig, ultimat skrekk er ikke dødens redsel, men redselen for dommen og helvete. Vantro vet det ikke, bare troende vet det.» (kilde: lenke txt)