I et forsøk på å forstå hvor mye en person fortjener en unnskyldning, er det viktig å ta hensyn til hans evne til å innrømme feil og oppriktig angre på det han har gjort.

Moralsk ansvar: Oppriktighet som grunnlag for tilgivelse

I et forsøk på å forstå hvor mye en person fortjener en unnskyldning, er det viktig å ta hensyn til hans evne til å innrømme feil og oppriktig angre på det han har gjort. Hvis en person ikke er i stand til åpent å innrømme sine egne ugjerninger, og gir rom for unnskyldninger, er det vanskelig å snakke om virkelig anger. En slik tilnærming setter spørsmålstegn ved hans moralske ansvar og evne til selvanalyse. Når vi analyserer en persons oppførsel, ser vi at avslag på selvkritikk og manglende vilje til å endre seg, selv om handlingene hans klart skiller seg fra allment aksepterte normer, kan tjene som gode grunner til å nekte tilgivelse. Når en person ikke søker å erkjenne og sone for sine feil, blir hans forsøk på å be om unnskyldning en tom stein blottet for reell mening. Et slikt syn hjelper oss til å skille klarere mellom hvem som virkelig fortjener tilgivelse, og hvem som fortsetter å ta feil og ikke er villig til å ta ansvar for sine handlinger.

Hvilke grunner kan gis for å anse noen mennesker som uverdige til en unnskyldning?

Grunner til å anse noen mennesker som uverdige til en unnskyldning, kan finnes i deres manglende evne til oppriktig å innrømme sine feil og i deres mangel på ekte anger for det de har gjort. Hvis en person ikke er klar til åpent å innrømme sine ugjerninger, til å si oppriktig «skyldig», uten å komme med unnskyldninger, så sår hans nektelse av å fordømme seg selv tvil om hans moralske ansvar for det han har gjort. Som en av kildene sier:

«Å kjenne våre synder er å si at den og den synden er blitt begått av oss. og å bekjenne dem betyr å fordømme seg selv for dem, å si: «skyldig», uten å tillate noen unnskyldninger eller unnskyldninger. «Jeg har syndet, jeg er skyldig» – disse to ordene må først og fremst uttales, uttales oppriktig. (Kilde: lenke txt)

I tillegg, hvis en person fortsetter å handle i strid med de allment aksepterte normene og naturlovene, og ikke ønsker å endre eller innrømme feilen sin, kan en slik utholdenhet i vrangforestillinger også tjene som grunnlag for å nekte å be om unnskyldning fra hans side. Dette synet gjenspeiles i følgende avsnitt:

«Det er at ingen av oss egentlig følger naturlovene. Hvis det er noen unntak blant dere, beklager jeg til dem. Jeg vil råde disse menneskene til å lese en annen bok, for alt jeg skal snakke om her har ingenting med dem å gjøre. Så la oss gå tilbake til vanlige mennesker. Jeg håper du ikke misforstår hva jeg skal si.» (Kilde: lenke txt)

Dermed kan moralsk utilstrekkelighet til standardene for selvkritikk og manglende evne til å endre atferd tjene som sterke nok grunner til å anse en person som uverdig en unnskyldning. Hvis en person ikke erkjenner og innrømmer sine synder, ikke føler virkelig omvendelse og fortsetter å handle i strid med moralnormer, har han mistet muligheten til å oppnå tilgivelse både fra sin neste og i en bredere moralsk sammenheng.

Støttende sitat(er):
«Å kjenne våre synder er å si at den og den synden er blitt begått av oss. og å bekjenne dem betyr å fordømme seg selv for dem, å si: «skyldig», uten å tillate noen unnskyldninger eller unnskyldninger. «Jeg har syndet, jeg er skyldig» – disse to ordene må først og fremst uttales, uttales oppriktig. (Kilde: lenke txt)

«Det er at ingen av oss egentlig følger naturlovene. Hvis det er noen unntak blant dere, beklager jeg til dem. Jeg vil råde disse menneskene til å lese en annen bok, for alt jeg skal snakke om her har ingenting med dem å gjøre. Så la oss gå tilbake til vanlige mennesker. Jeg håper du ikke misforstår hva jeg skal si.» (Kilde: lenke txt)