Moderne religiøse bevegelser streber i økende grad etter å etablere sin egen unike tolkning av kristendommen, og beveger seg bort fra den vanlige appellen om hjelp til Frelseren.

Frafall fra tradisjonell kristendom: Veien til troens fragmentering

Moderne religiøse bevegelser streber i økende grad etter å etablere sin egen unike tolkning av kristendommen, og beveger seg bort fra den vanlige appellen om hjelp til Frelseren. I moderne diskurs er det en tendens til at Jesu Kristi sentrale rolle gradvis viker for det menneskelige bildet av en lærer eller en vismann, noe som igjen fører til fragmenteringen av den ene kirken. Slike grupper legger vekt på den individuelle forståelsen av sannhet, og understreker deres autonomi og uavhengighet fra tradisjonelle dogmer.

Kjernen i denne prosessen er ønsket om å isolere seg og understreke sin egenart, selv om prisen for en slik «selvrealisering» er høy. Avviket fra konvensjonelle former for å henvende seg til Kristus åpner for nye, ofte kontroversielle, retninger der religiøse tekster brukes til å støtte sosiale og politiske mål. Dette fører til at det betydelige grunnlaget for den kristne tro mister sin tidligere skarphet, og den historiske troen smelter sammen med predikantenes personlige ambisjoner.

Historien viser imidlertid at troens sanne styrke lå i dens evne til å forbli integrert i samfunnet. De tidlige kristne var i stand til å bevare sin identitet uten å gi etter for tendensene til isolasjon og splittelse, og det er denne erfaringen som i dag kan sees på som et bolverk for dem som søker å bevare Kristi autentiske lære. Det er viktig å huske at tro skulle fortsette å tjene som en samlende faktor, ikke bli en arena for demonstrasjon av personlig makt og autoritet.

Hvorfor beveger noen grupper som identifiserer seg med kristendommen, bort fra den tradisjonelle appellen om hjelp til Frelseren og blir til sekter?

Svaret på spørsmålet ditt kan formuleres som følger. Noen grupper som identifiserer seg med kristendommen, beveger seg bort fra den tradisjonelle appellen til Frelseren om hjelp, når de begynner en prosess med å hevde sin egen tolkning av tro, der den sentrale skikkelsen Jesus Kristus erstattes av en menneskelig "lærer" eller vismann. I denne prosessen prøver kollektivet å understreke en individuell visjon om sannheten og uavhengighet fra historisk dannede dogmer, noe som fører til fragmentering av den ene kirken og transformasjonen av slike assosiasjoner til sekter.

Derfor, som nevnt i kilden, er det en tendens når "mystiske sekter erstatter Jesus Kristus i hans visdom om Gud og ender med guddommeliggjøringen av den eller den syndige personen. Ifølge denne tolkningen er Jesus Kristus bare "en av de guddommelige vismenn"... Slike teologer snakker ikke om evangeliet, men tilbyr folk sin egen undervisning, som ikke har noe med evangeliet å gjøre.» (kilde: lenke txt). Her kan vi se at tapet av den tradisjonelle appellen til Frelseren er forbundet med at hans sentrale rolle er erstattet med en annen lære som kommer fra en person som hevder seg som kilden til frelse.

I tillegg understreker en annen passasje at «typen protestant er typen selvhevdelse. Derav den evige og progressive splittelsen av protestantene. Sekter er delt uten en pæl, og viser på banneret sitt det ene eller det andre menneskenavnet. Jesus Kristus faller i glemselen. Han erstattes av en eller annen "lærer". Kirken, på den annen side, gjør opprør og kjemper mot slik «lære», og bekrefter den ene og evige læreren, Gud-mennesket Jesus Kristus. (kilde: lenke txt). Det er tydelig demonstrert her at avviket fra den tradisjonelle appellen til Jesus skyldes gruppens ønske om å konsolidere sin autonomi og en spesiell forståelse av sannheten, på grunn av at gruppen begynner å konsentrere seg ikke om Frelseren, men om sine "lærere", noe som fører til en splittelse.

I tillegg peker en av bemerkningene på at tekster som Bibelen kan tolkes til å kjøpe ulike sosiale og politiske formål, noe som gjør det mulig å dyrke ulike retninger, inkludert kjetterske (kilde: lenke txt). Det fører også til at troens opprinnelige enhet går tapt, og grupper begynner å bevege seg bort fra den tradisjonelle søken etter hjelp fra Frelseren.

Til slutt bør det bemerkes at historisk sett var de første kristne i stand til å bevare ansiktet sitt ved å forbli integrert i samfunnet og ikke skille seg ut i lukkede samfunn (kilde: lenke txt). Et slikt valg gjorde det mulig å unngå isolasjon og tap av grunnlaget for kristen lære, noe som står i kontrast til tendensen til noen moderne grupper, som streber etter å hevde sitt "jeg" og blir til sekter.

Dermed skyldes avviket fra den tradisjonelle appellen til Frelseren og forvandlingen til sekter disse gruppenes ønske om å etablere sin tolkning av troen, å erstatte Jesu Kristi sentrale rolle med en menneskelig lærer, og å bruke religiøse tekster innenfor rammen av andre sosiale og ideologiske ambisjoner.

Støttende sitat(er):

«Mystiske sekter erstatter Jesus Kristus i Hans visdom fra Gud og ender opp med guddommeliggjøringen av den eller den syndige personen. Ifølge denne tolkningen er Jesus Kristus bare «en av de guddommelige vismenn». Slike teologer snakker ikke om evangeliet, men tilbyr folk sin egen undervisning, som ikke har noe med evangeliet å gjøre.» (Kilde: lenke txt)

«Typen protestant er typen selvhevdelse. Derav den evige og progressive splittelsen av protestantene. Sekter er delt uten en pæl, og viser på banneret sitt det ene eller det andre menneskenavnet. Jesus Kristus faller i glemselen. Han erstattes av en eller annen "lærer". Kirken, på den annen side, gjør opprør og kjemper mot slik «lære», og bekrefter den ene og evige læreren, Gud-mennesket Jesus Kristus. (Kilde: lenke txt)

«En konklusjon er at Bibelen kan tjene et hvilket som helst sosialt eller politisk formål. Bibelen og den kristne religion har utviklet seg gjennom århundrene og har absorbert mange forskjellige sosiale interesser.» (Kilde: lenke txt)

«Det var en stor fristelse. Atskilt fra vennene dine? Det var helt umulig, spesielt siden de åpenbart også var knyttet til profesjonelle anliggender. Dette betyr at det var nødvendig å bevare sin kristne verdighet, å være i dypet av denne verden. Kort sagt, alle disse problemene var da som de er nå. De første kristne klarte å redde ansiktet sitt, ikke bli til en sekt og ikke skille seg fra andre, men fant en slags spesiell posisjon.» (Kilde: lenke txt)