I moderne filosofisk og vitenskapelig diskurs oppstår ett spennende spørsmål: hvordan kommer noe konkret til å fremstå fra noe ikke-eksisterende?

Overgangen fra potensialet til det virkelige: Handlingen med kreativ t

I moderne filosofisk og vitenskapelig diskurs oppstår ett spennende spørsmål: hvordan kommer noe konkret til å fremstå fra noe ikke-eksisterende?

Vi står overfor det tilsynelatende paradokset at for at noe skal oppta plass, må det allerede eksistere, men det er denne prosessen med den uventede fødselen av et nytt faktum, en ny type vesen, som ligger til grunn for verdens utvikling. Denne ideen understreker at evolusjon uunngåelig innebærer en overgang fra potensialitet, der noe bare er mulig, til faktisk virkelighet, der det inntar sin egen plass.

Mens behovet for eksistens krever en form for sikkerhet, viser denne dynamiske transformasjonsprosessen at verden stadig forbedres: det gamle viker for det nye, og potensialet tar en konkret form. Denne overgangen, til tross for sine tilsynelatende motsetninger, representerer en sann handling av kreativitet, der den første usikkerheten gradvis forvandles til en stabil virkelighet. Og hvis moderne vitenskap fokuserer på den konstante fremveksten av nye og perfekte former, så ligger det bak denne utviklingen en dyp filosofisk idé – muligheten for fremveksten av noe fra tilsynelatende ikke-eksistens gjennom den indre dynamikken til potensialet, som finner sin legemliggjørelse.

Dermed er det trygt å si at denne prosessen ikke bare er en grunnleggende evolusjonsmekanisme, men også en kilde til uendelig kreativ inspirasjon. En verden full av muligheter presser oss alltid til å forstå at endring alltid er en bevegelse fra det mulige til det virkelige, fra drøm til realisering.
Hvordan kan det oppstå noe som ikke eksisterte før?
Svaret kan forstås gjennom overgangen fra en potensiell tilstand til en reell. I et av utsagnene gis ideen om at for at noe skal ta et sted, må det allerede være, det vil si å eksistere, og derfor er utseendet til et nytt, tidligere ikke-eksisterende objekt et slags paradoks: hvis det ikke eksisterte, kunne det ikke okkupere et sted, og for å okkupere et sted, må det allerede eksistere. For eksempel sier en sitert passasje:

«Tross alt, det som ikke eksisterte før, tok ikke opp noen plass, for for å okkupere det, må du være det. På den annen side kan den som eksisterer i virkeligheten ikke begrenses av bæreren, og heller ikke av noe annet. Den eksisterer av seg selv. Det gjenstår å anta at han er [her] alene. Men hvordan kan noe føde seg selv? Og hvordan kan et vesen plassere seg selv som eksisterende?» (kilde: lenke txt).

Et annet syn understreker at under betingelsene for den generelle utviklingen av verden oppstår stadig nye, tidligere fraværende fakta eller eksistensformer. Hvis vi betrakter utviklingsdynamikken som fremveksten av mer perfekte fenomener for å erstatte de gamle, innebærer evolusjonsprosessen i seg selv øyeblikket da noe som ikke eksisterte før dukker opp. Dette uttrykkes som følger:

"I moderne vitenskap er hypotesen om utvikling generelt akseptert. Hvis det sies at verden stadig utvikler seg, innrømmes det tydeligvis at nye og bedre fakta stadig dukker opp, at bedre og mer fullkomne typer vesen oppstår i stedet for de verre og utilstrekkelige. ... Men hvis vi innrømmer dette, anerkjenner vi faktisk fremveksten fra ingenting, fordi noe blir til det som ikke eksisterte før» (kilde: lenke txt).

Dermed kan det sies at noe kan oppstå fra ikke-eksistens gjennom overgangen av dets potensialitet til aktualitet. Det vil si at det er et rike av muligheter i verden som, etter hvert som det blir realisert, tilegner seg virkelighet, og dermed eliminerer den tidligere usikkerheten. En slik transformasjon forutsetter tilstedeværelsen av en indre dynamikk, innenfor rammen av hvilken et potensial som ikke tidligere ble uttrykt som et konkret vesen blir et fenomen som inntar en plass i den eksisterende verden. Dette er en handling av kreativ overgang, der den tidligere fraværende får muligheten til å bli legemliggjort i virkeligheten, til tross for det tilsynelatende paradokset i selve prosessen.

Støttende sitat(er):
«Tross alt, det som ikke eksisterte før, tok ikke opp noen plass, for for å okkupere det, må du være det. På den annen side kan den som eksisterer i virkeligheten ikke begrenses av bæreren, og heller ikke av noe annet. Den eksisterer av seg selv. Det gjenstår å anta at han er [her] alene. Men hvordan kan noe føde seg selv? Og hvordan kan et vesen plassere seg selv som eksisterende?» (Kilde: lenke txt)

"I moderne vitenskap er hypotesen om utvikling generelt akseptert. Hvis det sies at verden stadig utvikler seg, innrømmes det tydeligvis at nye og bedre fakta stadig dukker opp, at bedre og mer fullkomne typer vesen oppstår i stedet for de verre og utilstrekkelige. ... Men hvis vi innrømmer dette, anerkjenner vi faktisk fremveksten fra ingenting, fordi noe dukker opp som det som ikke eksisterte før» (kilde: lenke txt)