Den guddommelige utfordringen med selvidentifisering: Balansen mellom
I hjertet av menneskets eksistens er et fantastisk paradoks: vi har mottatt livet som en gave fra en høyere begynnelse, men samtidig streber vi hele tiden etter å bestemme vår egen essens. I begynnelsen av reisen er vårt utseende satt av en evig gnist, som minner om guddommelig skapelse, og dette tjener som en påminnelse om at vår opprinnelse ikke er et resultat av personlig innsats. Men det er i kampen for ens eget «jeg» at menneskesjelens dype drama manifesterer seg, der ethvert forsøk på selvuttrykk bærer en utfordring til skjebnen.
I prosessen med selvidentifisering står vi overfor det evige spørsmålet: Hvem er egentlig skaperen: et høyere prinsipp eller en person som prøver å avsløre sitt unike potensial?Dette dilemmaet oppmuntrer oss til å søke harmoni mellom den aksepterte gaven og ønsket om selvrealisering. Å innse at vi ikke er helt uavhengige skapninger lar oss sette pris på storheten i gaven vi har mottatt, og styrer energien vår til å utvikle den indre gnisten som blusser opp i hver enkelt av oss.Til syvende og sist ligger sann makt ikke i jakten på total autonomi, men i å finne en balanse mellom arven fra det guddommelige og den personlige jakten på perfeksjon i den konstante søken etter sannhet. Denne reisen, full av utfordringer og oppdagelser, minner oss om verdien av hvert øyeblikk på veien til selvforbedring og åndelig vekst.Hvordan forstår du ideen om selvidentifikasjon i lys av ideen om at Gud skapte mennesket for å skape seg selv?Ideen om selvidentifikasjon når man ser på påstanden om at Gud skapte mennesket for at det skulle skape seg selv, gjenspeiler det dype paradokset i menneskelig eksistens. På den ene siden har mennesket en guddommelig opprinnelse – hans skapelse er en handling av viljemessig blåsing av sjelen fra Den allmektige, noe som understreker at menneskets opprinnelse ikke er et resultat av hans egen innsats, men kommer fra en høyere kilde. På den annen side innebærer menneskelivet et aktivt ønske om selvrealisering, ønsket om selvstendig å bestemme ens essens og skjebne.Som nevnt i en av de viktige refleksjonene i det siterte materialet fra lenke txt-filen: «Men hvis jeg er så fantastisk, hvor jeg kom fra, er jeg ukjent, og jeg kunne ikke være meg selv ... At mennesket ikke skapte seg selv er åpenbart for ham. Kravet om å skape det absolutte ville samtidig bety et krav om å skape hele verden og seg selv. En slik påstand er sinnssyk ...» Dette sitatet indikerer at selvidentifikasjon, forstått som et forsøk på å skape seg selv, er i strid med den naturlige orden av væren, der den primære skapelsen kommer fra Gud. En person som har mottatt liv og en sjel fra skaperen står overfor utfordringen med å bli verdig gaven som ble gitt ham, men samtidig kan han ikke fullt ut manifestere seg som en helt uavhengig skapelse som er i stand til fullstendig selvskapelse.Et annet aspekt ved denne ideen understrekes i diskusjonen om forholdet mellom skaper og skaperverk, når spørsmålet stilles: "Hvem av dem skaper den andre: Menneskets Gud eller Guds menneske?" (fra samme kilde, lenke txt). Her uttrykkes ideen om at menneskets forsøk på å sette seg selv i skaperens posisjon fratar det forståelsen av dets sanne avhengighet av det høyere prinsippet. Selvidentifikasjon får derfor ikke mening i absolutseringen av ens eget "jeg", men i bevisstheten om den forutbestemte og evige betydningen av det guddommelige prinsippet, som bestemmer menneskets essens.For å oppsummere innebærer ideen om selvidentifikasjon i denne sammenhengen behovet for å finne en balanse mellom den aktive utviklingen av personligheten og erkjennelsen av at det sanne selvet til en person er gitt ovenfra. Mennesket kan ikke skape seg selv radikalt «ut av ingenting», men det er kalt til å oppdage og utvikle den indre, guddommelige gnisten som er lagt i det. Denne bevisstheten om ens skapelse oppmuntrer til en konstant søken etter sannhet og harmoni mellom ens eget selv og den guddommelige planen.Støttende sitat(er):«Men hvis jeg er så fantastisk, hvor jeg kom fra, er jeg ukjent, og jeg kunne ikke være meg selv ... At mennesket ikke skapte seg selv er åpenbart for ham. Kravet om å skape det absolutte ville samtidig bety et krav om å skape hele verden og seg selv. En slik pretensjon er sinnssyk («En dåre i sitt hjerte sier at det ikke finnes noen Gud»!) Mennesket skaper ikke seg selv ut av intet, men finner seg selv skapt og spør forundret: Hvem kalte meg ut av intetheten ved fiendtlig makt? Fra det ukjente dypet av tilværelsen oppsto jeg ikke av egen kraft, og jeg er kalt til et ukjent mål ("liv, hvorfor har du blitt gitt til meg?"). Dette er skapelsens mysterium, skapelsens mirakel, følelsen av skapelse med dens undring.» (kilde: lenke txt)«Ingen tviler på dette: verken de godtroende greske dikterne (som apostelen Paulus har påpekt), eller de skeptiske Xenofanes, eller Feuerbach, eller Freud og Jung. Men hvem av dem skaper den andre: menneskets Gud eller Guds menneske? Hvem er primær, hvem er arketypen, hvem er urvesenet, og hvem er refleksjonen? Det er nok å stille spørsmålet på denne måten for å fjerne forvirringen i menneskeguddommen. I sitt metafysiske spørsmål "Hvor og hvorfra?" streber mennesket etter å gjenspeile den opprinnelige eksistensen og den endelige meningen med tilværelsen. I selve spørsmålet, i sin grunnleggende følelse av velvære, er han klar over sin avhengighet, sin betinging, sin ikke-urtid.» (kilde: lenke txt)