I antikken var det en uttalt sosial differensiering i forhold til normene for edruelighet, som var nært knyttet til sosiale funksjoner og forventninger fra ulike samfunnslag.

Historiske standarder for edruelighet: Dualitet av sosiale normer

I antikken var det en uttalt sosial differensiering i forhold til normene for edruelighet, som var nært knyttet til sosiale funksjoner og forventninger fra ulike samfunnslag. Innføringen av et klart skille mellom oppførselen til høytstående tjenestemenn og vanlige borgere ble forklart med det faktum at de åndelige og sekulære elitene var ansvarlige for å opprettholde moralske og åndelige retningslinjer, og ble et eksempel å følge. For dem ble selv det minste avvik fra ideell edruelighet oppfattet som et brudd på hellighet og tap av en modell, noe som kunne påvirke en rekke sosiale grunnlag negativt.

Kjernen i denne strengheten var ideen om et hellig oppdrag for overklassen, der hver handling betydde ikke bare for personlig omdømme, men også for kollektivt velvære. Ansvaret til de i høye stillinger ble belastet med behovet for å vise upåklagelig oppførsel, fordi deres eksempel fungerte som en veiledning for hele samfunnet. På sin side var normene for vanlige mennesker mildere, og gjenspeilte hverdagslige realiteter og hverdagslige behov, noe som gjorde det mulig å ta hensyn til detaljene i deres livsvei.

Dermed har det historisk sett utviklet seg et dobbelt system for edruelighetsvurdering, diktert både av høye forventninger til åndelige ledere og adel, og av de praktiske behovene i hverdagen. Et slikt system skapte ikke bare sosiale forventninger, men gjenspeilte også den dype forbindelsen mellom religiøse idealer og sekulært liv, og skapte en kompleks, men forståelig mekanisme for å regulere offentlig moral.

Hvorfor ble normene for edruelighet i antikken brukt annerledes for vanlige mennesker og adelen, og hva var grunnlaget for en slik dualitet?

I antikken var det en uttalt sosial differensiering i anvendelsen av edruelighetsnormer, som ble diktert av forskjellen i sosiale funksjoner og forventninger fra representanter for de øvre sjiktene (inkludert åndelige figurer og adel) og vanlige mennesker. Når det gjaldt høytstående embetsmenn (åndelige og sekulære eliter), ble drukkenskap ikke bare sett på som mangel på personlig moderasjon, men som et brudd på hellighet og tap av et forbilde. Som bemerket i en kilde: «Med hensyn til lekfolket – drukkenbolter, Ap. Paulus sier at slike ikke vil arve Guds rike; blant presteskapet er drukkenskap ikke bare en last, men en forbrytelse av hellighet, som krenker Guds majestet ... Reglene er, etter sine forskrifter, så ivrige etter å beskytte presteskapet mot denne forferdelige og motbydelige lasten ...» (kilde: lenke txt). Det understrekes her at for personer som utførte hellige eller sosialt ansvarlige funksjoner, var selv moderat forbruk av alkohol uakseptabelt, siden det var deres personlige eksempel som var avhengig av lojaliteten og moralske karakteren til hele kollektivet.

På sin side hadde normene for vanlige mennesker en litt annen orientering, noe som gjenspeilte deres mer hverdagslige livsstil og mindre krav til atferdsmønstre. Denne dualiteten oppsto ikke ved en tilfeldighet, men var frukten av en historisk og kulturell prosess der de religiøse og sekulære sfærene var tett sammenvevd. I en av refleksjonene bemerkes det: «Først da blir kristendommens tragiske dualitet forståelig ... Kristendommen fortsatte historisk langs linjen for tilpasning til fornuft og beregning av denne verden...» (kilde: lenke txt). Med andre ord var de øvre sjiktene i samfunnet (inkludert adelen) forpliktet til å demonstrere fullkommen edruelighet i kraft av sin tjeneste for samfunnet og besittelse av en spesiell oppgave for å bevare åndelige og moralske normer, mens vanlige mennesker ble utsatt for et noe mildt regime, siden deres liv var mer orientert mot hverdagslige realiteter.

Grunnlaget for en slik dualitet var derfor sosiale forventninger og idealer som oppsto fra ansvar for samfunnets åndelige og sivile velvære. På den ene siden skulle høytstående embetsmenn være et eksempel på åndelig renhet og moralsk strenghet, og på den andre siden, for vanlige mennesker, ble normer regulert under hensyntagen til deres jordiske behov og livsrealiteter.

Støttende sitat(er):
«Når det gjelder lekfolket - drukkenboltene, Ap. Paulus sier at slike ikke vil arve Guds rike; blant presteskapet er drukkenskap ikke bare en last, men en forbrytelse av hellighet, som krenker Guds majestet ... Reglene er, etter sine forskrifter, så ivrige etter å beskytte presteskapet mot denne forferdelige og motbydelige lasten ...» (kilde: lenke txt)

«Først da blir kristendommens tragiske dualitet forståelig ... Kristendommen fulgte historisk linjen for tilpasning til fornuft og beregning av denne verden..." (Kilde: lenke txt)