Sjelens høyeste aspirasjon
I hjertet av menneskets eksistens er en uslukkelig gnist av søken som driver oss til å søke en dypere forståelse av verden. Selv når det tradisjonelle gudsbegrepet bevisst avvises, fortsetter et uimotståelig ønske om å finne mening, hensikt og noe utover det materielle å leve i oss. En slik indre impuls minner oss om at selv i en atmosfære av tvil og fornektelse, blir mennesket uunngåelig trukket til høyere eksistensplan – til følelsen av at universet vårt er fylt med harmoni, mening og forutbestemt design.Kjernen i den menneskelige opplevelsen er søkedynamikken, der enhver eksistens søker å overskride vanlige grenser og overskride grensene for vanemessig persepsjon. Denne oppstigningen gir opphav til en indre kamp som presser oss til å innse at livet vårt ikke er tilfeldig, men fylt med en dyp plan som gir oss styrke til å gå videre. Selv om veien til denne forståelsen begynner gjennom negasjon, fører den oss uunngåelig til en bevissthet om en høyere orden legemliggjort i idealene og bildene som vi forestiller oss det endelige målet for tilværelsen gjennom.På denne måten går ikke vår indre lengsel tapt i dogmatiske begreper; den blir bare forvandlet, og åpner for nye måter å oppfatte virkeligheten på. Hver og en av oss, uavhengig av tro, fortsetter den endeløse oppstigningen til åndens høyder, og denne indre trangen til mening er motoren for endring og inspirasjon for fremtidige oppdagelser.
Hvordan kan vi tolke ideen om at Gud har ledet ateister til å bevege seg til et nytt nivå av forståelse av virkeligheten?Ideen kan forstås på en slik måte at selv i møte med ateisters eksplisitte fornektelse av Gud, forblir det en indre trang til mening, hensikt og en dyp forbindelse med det som går utover ren materiell eksistens. Det vil si at avvisningen av den tradisjonelle ideen om Gud ikke ødelegger sjelens ubevisste ønske om å bevege seg til et annet nivå av persepsjon og forståelse av virkeligheten – det forsterker bare motsetningen, når den naturlige tiltrekningen til en høyere orden overskygges av dogmatisk negasjon, og da oppstår andre, ofte avgudsdyrkende, bilder i stedet.Som illustrert i tekstene ovenfor: «Plutselig viser det seg at universet er en symfoni, at menneskets liv har en slags uendelig fortsettelse, at det i alt dette er en bestemt plan og hensikt, og vår søken og kastingen er ikke en anomali i naturen, men dens oppstigning til selve tilværelsens høyder, som bringer oss nærmere der Herren kaller mennesket.» (Kilde: lenke txt)Den understreker ideen om at den sanne oppløftelsen av den menneskelige ånd, dens streben etter høyere nivåer av forståelse og væren, er som om den er forutbestemt av utfordringen som kommer fra virkeligheten selv. Selv om mennesket bevisst avviser Gud, kan det hende at dets indre søken ikke er i stand til å velge noen annen vei: det innser gradvis – uforvarende, gjennom erfaring og indre kamp – at livet er fullt av ikke-tilfeldigheter og blottet for fullstendighet uten tilstedeværelse av design og høyere orden. Dermed kan det tolkes som at det er denne indre impulsen, ledet av Gud eller en høyere virkelighet, som får ateister til å strebe etter å bevege seg til et nytt nivå av forståelse og oppfatning av verden.Støttende sitat(er):«Plutselig viser det seg at universet er en symfoni, at menneskets liv har en slags uendelig fortsettelse, at det i alt dette er en bestemt plan og hensikt, og vår søken og kastingen er ikke en anomali i naturen, men dens oppstigning til selve tilværelsens høyder, som bringer oss nærmere der Herren kaller mennesket.» (Kilde: lenke txt)