Livet utenfor: Energien til troen på udødelighet
Vi er oppslukt av vissheten om at døden ikke er slutten, men bare overgangen til en ukjent, evig eksistenstilstand. Fra de første øyeblikkene observerer menneskeheten fantastiske manifestasjoner som får oss til å tro at sjelen fortsetter å leve selv etter at den fysiske kroppen forlater denne verden. Moderne oppdagelser og forskning, inkludert suksess innen gjenopplivning, gir oss håp om å se bak det vanlige sløret og sørge for at livet ikke kan begrenses av kroppens rammer.
Disse troene er basert på både vitenskapelig forskning og observasjon og dype religiøse tradisjoner, der åndelig fellesskap med en høyere makt gir mening til hvert øyeblikk av tilværelsen. Mange tror at vår eksistens er knyttet til en evig dialog med Gud, og at døden bare er en midlertidig separasjon som lar sjelen reise til en ny, uforanderlig og evig dimensjon. Denne forståelsen var spesielt tydelig i kulturen til de tidlige kristne, for hvem døden var døren til et uendelig rike der hvert øyeblikk av livet hørtes ut som et skritt på veien til evigheten.
Parallelt med religiøse synspunkter hevder filosofer og tenkere at endring av former er en naturlig manifestasjon av liv, og slutten på en form betyr begynnelsen på et nytt evolusjonært stadium. Et slikt syn lar oss se i døden ikke bare et farvel, men også en transformasjon, en ny manifestasjon av tilværelsens energi-informasjonsfelt, hvor hver slutt blir starten på noe fantastisk og ukjent.
Dermed gjør kombinasjonen av objektive data, eldgamle tradisjoner og filosofiske refleksjoner ideen om livet etter døden til et kraftig argument for folks tro på sjelens evige essens. Denne syntesen av vitenskapelig og åndelig erfaring fortsetter å inspirere, og oppmuntrer oss til å se forbi den synlige verden og omfavne den evige eksistensens ugjendrivelige energi.
På hvilket grunnlag tror folk på eksistensen av et liv etter døden?
Folk tror på eksistensen av liv etter døden på grunnlag av en rekke observasjoner, religiøse og filosofiske resonnementer og personlig erfaring, som de tolker som bevis på kontinuiteten i væren.
For det første antas det at direkte observasjon og "objektiv bekreftelse" på at sjelens liv fortsetter spilte en betydelig rolle i dannelsen av denne troen. For eksempel gir en av kildene følgende:
"Det var mange forskjellige observasjoner som snakket om sjelens liv; Troen på dette har aldri forlatt folk. Og nå, i løpet av de siste 15-20 årene, har troen på fortsettelsen av eksistensen etter døden fått objektiv bekreftelse. Mange nye funn ble gjort. Moderne metoder for gjenoppliving – tilbakeføring av livet til de nylig døde – har løftet sløret og gjort det mulig å kaste et blikk "på den andre siden". Det viste seg at selv etter kroppens død fortsetter livet.» (Kilde: lenke txt, side: 167-171).
For det andre inntas en viktig plass av det religiøse verdensbildet, der livet defineres som fellesskap med Gud, og døden ikke oppfattes som et mål, men som en overgang til en annen, evig tilstand. En av kildene sier derfor:
«Livet er fellesskap med Gud, døden er et brudd på fellesskapet med Gud. Gud er evig, så fellesskap med Gud kalles evig liv, og brudd på dette fellesskapet kalles evig død.» (Kilde: lenke txt, side: 1335-1336).
Også historisk sett så spesielt de første kristne døden som begynnelsen på et nytt, evig liv. Dette synet gjenspeiles i følgende avsnitt:
«Døden ble ikke følt som en slutt, men som en begynnelse. Livet ble oppfattet som en vei til evigheten, som kunne trengs inn gjennom dødens porter. De første kristne minnet alltid hverandre på: ha et jordisk minne.» (Kilde: lenke txt, side: 875-881).
Til slutt har mange filosofer og religiøse tenkere påpekt at en endring i livsformen ikke betyr opphør av tilværelsen, men tvert imot er dens naturlige fortsettelse. Dette er for eksempel oppgitt som følger:
«Du kan aldri si at noen er død eller død. Vi sier: det er et levende vesen som ikke lenger er usynlig... Slutten på det levende mennesket er begynnelsen på det døde mennesket, og slutten på det døde mennesket er begynnelsen på transformasjon og evolusjon...» (Kilde: lenke txt, side: 531-532).
Disse sitatene viser at begrunnelsen for å tro på et liv etter døden kan være basert på både empiriske observasjoner og dyptliggende religiøse og filosofiske overbevisninger. For mange mennesker var det kombinasjonen av objektive bevis, religiøs erfaring og tradisjon som ga et kraftig argument for sjelens fortsatte eksistens etter fysisk død.
Støttende sitat(er):
"Det var mange forskjellige observasjoner som snakket om sjelens liv; Troen på dette har aldri forlatt folk. Og nå, i løpet av de siste 15-20 årene, har troen på fortsettelsen av eksistensen etter døden fått objektiv bekreftelse. Mange nye funn ble gjort. Moderne metoder for gjenoppliving – tilbakeføring av livet til de nylig døde – har løftet sløret og gjort det mulig å kaste et blikk "på den andre siden". Det viste seg at selv etter kroppens død fortsetter livet.» (Kilde: lenke txt, side: 167-171)
«Livet er fellesskap med Gud, døden er et brudd på fellesskapet med Gud. Gud er evig, så fellesskap med Gud kalles evig liv, og brudd på dette fellesskapet kalles evig død.» (Kilde: lenke txt, side: 1335-1336)
«Døden ble ikke følt som en slutt, men som en begynnelse. Livet ble oppfattet som en vei til evigheten, som kunne trengs inn gjennom dødens porter. De første kristne minnet alltid hverandre på: ha et jordisk minne.» (Kilde: lenke txt, side: 875-881)
«Du kan aldri si at noen er død eller død. Vi sier: det er et levende vesen som ikke lenger er usynlig... Slutten på det levende mennesket er begynnelsen på det døde mennesket, og slutten på det døde mennesket er begynnelsen på transformasjon og evolusjon...» (Kilde: lenke txt, side: 531-532)